22. juli - et angrep på mine verdier

Jeg verdsetter at Sofie Rosten Løvdahl (Ap) utfordrer oss. Ugjerningen var et angrep på oss alle og de verdiene det norske samfunnet bygger på. Derfor må vi ta kampen sammen.

For ikke å framstå som en som vil profittere på AUFs rettmessige rett til medfølelse, blir jeg mer reservert i å ta tak i temaet. Men det skyldes definitivt ikke manglende vilje til å ta tak i ekstremistiske holdninger og handlinger, skriver Geirmund Lykke. Bildet er fra Utøya, ni dager etter terrorangrepet 22. juli 2011.   Foto: Kristin Svorte

Saken oppdateres.

12. februar spør Løvdahl om vi har glemt 22. juli. Hun savner støtte fra andre partier i kampen for ikke å glemme det forferdelige Norge opplevde.

Jeg tror en viktig del av årsaken til manges usikkerhet er at temaet både kaller på sympati med ofrene og de berørte og til kamp mot ideologien som var drivkraft. For ikke å framstå som en som vil profittere på AUFs rettmessige rett til medfølelse, blir jeg mer reservert i å ta tak i temaet. Men det skyldes definitivt ikke manglende vilje til å ta tak i ekstremistiske holdninger og handlinger.

LES OGSÅ: Har vi glemt 22. juli?

Da Løvdahl presenterte sin interpellasjon med spørsmål til ordføreren, tok hun kontakt for å sikre rask behandling av interpellasjonen. Vi hadde vi en god telefonsamtale om temaet, og jeg inviterte til å fremme felles forslag til saken uten at dette skjedde.

Jeg var enig i et forsterket arbeid med dette temaet i skolen, og opptatt av å se det i sammenheng med beslektede temaer. Særlig gjelder dette holocaust og andre verdenskrig, siden den høyreekstreme ideologien var drivkraften både 22. juli og under 2. verdenskrig. Trondheim kommune har allerede samarbeid med Falstadsenteret, Jødisk museum, Justismuseet og Kunstindustrimuseet (Hannah Ryggen-samlingen). En opplæring som knytter dette sammen vil virke gjensidig forsterkende og mer variert og aktuell.

Denne ideologien er dessverre ikke den eneste som truer våre demokratier og viktige samfunnsverdier som ytringsfrihet, trosfrihet og menneskeverd.

Flere griper til vold og våpen når demokratiske flertall går på tvers av deres meninger og holdninger. Angrepene på moskeen i Bærum i 2019 og på synagogen i Oslo 2006 er eksempler på at rasister, antisemitter og ekstremistiske muslimer også er trusler mot disse verdiene og ikke må glemmes når vi skal adressere terror og drive holdningsarbeid. Det er som Otto Nielsen skrev i sin kjente vise: «He is dead, but he won’t lie down.»

Sofie Rosten Løvdahl sier vårt engasjement rundt 22. juli «står i grell kontrast til hvordan vi som samfunn har klart å reflektere og ta vare på historien om andre verdenskrig. Overlevende fra de fryktelige konsentrasjonsleirene til nazistene har vært viktige tidsvitner for å fortelle om den grusomme jødeutryddelsen, men de har ikke stått alene i kampen om å formidle kunnskap for at noe lignende aldri kan skje igjen.»

Dette er en viktig parallell, men dessverre ikke helt korrekt. Mange av de hjemkomne overlevende måtte kjempe i årevis før de fikk tilbake de eiendelene som okkupantene hadde overtatt, og det endelig jødeoppgjøret kom ikke i Stortinget før mer enn 50 år etter krigen, under Bondeviks første regjering. Først da ble det bevilget ressurser til Holocaustsenteret i Oslo og Jødisk museum i Trondheim. Da først fikk vi den rammen rundt fortellingen som den fortjener. Som samfunn er vi ikke flinke til å skape gode rom for våre traumer.

Jeg har stor respekt for at mange av de som var på Utøya, avstår fra å delta i informasjonsarbeid rundt det de opplevde. Slik var det også for mange av de som kom hjem fra nazistenes konsentrasjonsleire. Det er likevel ikke til å komme bort fra at tidsvitnenes beretning forsterker alvoret og aktualiteten. For min egen del hadde jeg stort utbytte av å møte både Robert Savosnick og Julius Paltiel og få deres beskrivelse av brutaliteten i konsentrasjonsleirene, og av hvordan det var å komme tilbake til landet etterpå.

Jeg har stor forståelse for at oppgaven lenge er umulig for mange av de overlevende, men håper Sofie og andre ikke går trett av å formidle sin historie, for tidsvitner vil alltid være viktige formidlere. Det kan likevel aldri redusere forpliktelsene vi andre har i å bekjempe antidemokratiske krefter av alle slag. Våre verdier må beskyttes hver dag.


På forsiden nå