Det som rammer de voksne, rammer også barna

Nedstenging av skoler og barnehager innebærer en nedstenging av barns sosiale liv og utvikling, skriver Marit Ursin.   Foto: Stian Lysberg Solum

Saken oppdateres.

Barn fungerer som buffere i samfunn i krise, og som barneforskere er vi forpliktet til å sette søkelys på hvordan pandemien påvirker barn.

Usikkerhet og uvitenhet har preget den politiske håndteringen av koronapandemien i året som har gått. I den grad barneperspektivet har vært gjeldende, har det vært begrenset til nedstenging av skoler og barnehager. Det er viktig å understreke at det som rammer voksne, også påvirker barn. Permitteringer og oppsigelser bidrar til økt barnefattigdom. Stengte barer og økt alkoholsalg bidrar til høyere alkoholkonsum i private hjem. Sosial distansering medfører mindre kontakt med alternative omsorgsgivere. Redusert fysisk og psykisk helsehjelp til voksne reduserer omsorgsevnen til foreldre.

LES OGSÅ: I krisetid er den viktige kulturskolen enda viktigere for unge

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Under pandemien har vordende foreldre opplevd svangerskap preget av uvisshet og redsel på grunn av redusert tilbud på fødeavdelingene. Kvinner har fortalt om fødsel og barsel i ensomhet og usikkerhet. I tillegg til kortere liggetid på sykehuset og mindre oppfølging av helsestasjonen, er tilbud som barselgrupper og åpne barnehager sterkt reduserte. Dette kommer på toppen av mindre kontakt med utvidet familie og vennekrets. Vi vet at antall mødre med fødselsdepresjon har økt under pandemien. Vi vet også at første leveår er avgjørende for menneskers videre utvikling. Det vi ikke vet, er hvordan kombinasjonen av fødselsdepresjon, sosial isolering, og andre indirekte konsekvenser påvirker velvære og utvikling hos de aller minste.

Nedstenging av skoler og barnehager innebærer en nedstenging av barns sosiale liv og utvikling. Til tross for at hjemmeskole i stor grad er mulig med tilgjengelige digitale verktøy, vil sosial, kulturell og emosjonell kompetanse være vanskelig å utvikle gjennom skjermen. Samtidig er det utfordrende for læreren å se eleven, og bidra til økt motivasjon og selvfølelse, digitalt. Hjemmeskole stiller andre krav til foreldre. Barn med spesielle behov og barn i familier med mindre sosiale og økonomiske ressurser opplever ofte større utfordringer med hjemmeskole og redusert skoletilbud.

LES OGSÅ: Kultur og idrett er kanskje ikke lovpålagt, men livsnødvendig

Mange barn opplever også nedstenging av idrett og andre fritidsaktiviteter. Dette er betydningsfulle arenaer for sosial omgang, fysisk aktivitet, mestring og glede – viktige faktorer for barns mentale helse. Som et opprop fra barne- og ungdomspsykiatere har påpekt, medfører hjemmeskole, færre sosiale arenaer, økt slitasje i familier og stor uforutsigbarhet i hverdagen økt omfang av psykiske vansker. Det er vanskelig å vite om og hvordan disse psykiske vanskene vil manifestere seg senere i livet, men studier indikerer økt risiko for skolevansker, relasjonsproblemer, og psykiske og kroniske lidelser.

Barn som opplever omsorgssvikt, misbruk eller vold i hjemmet, er pandemiens største usynlige ofre. Når barnehage og skole er tilfluktsteder i hverdagen, og omsorg søkes hos besteforeldre, trenere eller i klassekameraters hjem, får sosial distansering, karantene og isolasjon ny betydning. Foreldres sosiale, medisinske og økonomiske utfordringer kan også resultere i aggresjon og konflikter på hjemmebane. Til tross for at krisesentre og barnevernsmottak opplevde færre henvendelser ved nedstengingen i fjor, vet vi i dag at det var en økning i familievold, seksuelle overgrep og barnevernssaker i koronaåret.

Som barneforskere må vi bruke vår kompetanse til å vise hvilke ringvirkninger pandemien får blant de yngste, og samtidig oppfordre politikerne til å innta barneperspektivet i håndteringen av pandemien.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå