Bondeopprør i et valgår

Debattanten mener bøndene driver partipolitisk spill i landbruksoppgjøret.  Foto: NTB Scanpix

Saken oppdateres.

Det er omforent enighet mellom organisasjonene og staten om hvordan forhandlinger om jordbruksoppgjøret skal skje. Uavhengig av regjeringer har det sporadisk vært brudd, og havnet i Stortinget for behandling. Så kommer valgåret 2021, og da blir det ikke engang forhandlinger. Hvorfor dette nå?

LES OGSÅ: Er bøndene verdt en halv fregatt?

De fleste som følger med, skjønner bøndene ønsker, og at bøndene trenger et løft i kroner både for arbeidsinnsatsen og for kapitalavkastningen. De tjener dårligere enn sine ansatte/avløsere. Det som teller negativt, er at dette også lukter valgkamp for partiene som de fleste bønder stemmer på. Det teller negativt for den gode saken. Ernas navn på møkkavogner og møkkalass på rådhusplasser fenger ikke bredt, tvert imot.

For de uinnvidde kan nevnes at det største bondeopprøret etter «Hitra-aksjonen», med skattenekt som aksjonsform på tidlig 70-tall, var bondeopprøret på tidlig 90-tall. Aldri hadde det vært så mange aksjonister samlet på Youngstorget. Ikke engang fagbevegelsen hadde noen gang der mønstret en slik hær. Jeg deltok selv, og vi marsjerte til Stortinget i protest mot regjeringens landbrukspolitikk, frontet av landbruksminister Gunnhild Øyangen (Ap).

LES OGSÅ: Bondeopprøret – et rop fra grasrota

Som medlem av Bondelaget i ca. 35 år, og noen år som lokallagsleder, er mitt inntrykk at bøndene slutter opp om det som tidligere het Bondepartiet. I hovedsak er de rødgrønne i valgåret. Som bonde vurderte jeg aldri å stemme Sp eller rødgrønt, og det hadde jeg gode grunner til:

  • Det blir en svakhet for en interesseorganisasjon når den klistres til ett enkelt parti, og går enkeltpartiers ærend i valgår.
  • 85 prosent av forbrukerne av landbruksprodukter stemmer ikke Sp, og de blir provosert av for høye tollmurer og «påbud» fra enkelte politikere om å spise kjøtt.
  • Forbrukerne ønsker valgfrihet, ikke direktiver fra politikere.
  • Landbruket trenger politiske talsmenn som er markedsorientert og kommuniserer alle fortrinn med norske landbruksprodukter, og stimulerer landbruket til å produsere det som kunden vil ha av produkter.
  • Forbrukeren betaler for kvalitet og trygg mat, men har mindre forståelse for å finansiere overproduksjon av eksempelvis geit over skatteseddelen, selv om det argumenteres godt for sysselsetting i distriktene.
  • Landbruket trenger politikere som forstår marked i tillegg til tilpasset produksjon, og som kan forene forbrukermakt med bærekraftig landbruksproduksjon. Norske matvarer har fortrinn som ingen andre har, og det må utnyttes positivt i kommunikasjonen.

Venstres partiprogram har disse elementene i seg, og landbrukspolitikken er en viktig grunn for min stemme til dette partiet. I tillegg vil partiet prioritere norsk kjøtt- og melkeproduksjon i fjord- og fjellstrøk og andre steder der produksjon av matplanter ikke er mulig. Dette må styres. Slik blir også kulturlandskapet ivaretatt. Landbruket må spille på lag med, ikke imot, bevisste forbrukere på klima og dyrevelferd.

LES OGSÅ: Statens tilbud i jordbruksoppgjøret

Norge trenger en ny framtidsrettet og bærekraftig landbrukspolitikk. Fokus på volum og tollmurer, og pelsproduksjon som forbrukere synes er uetisk, må endres til ønsker fra forbruker om valgfrihet, mangfold, renhet, klimavennlighet og kvalitet. Da kan man bygge lojalitet og forståelse for riktig prising.

Med riktig kommunikasjon og kunnskapsformidling kan vi kanskje oppnå en ny versjon av opptrappingsplanen som ble vedtatt av Stortinget i 1974. Den vil stimulere til optimisme, framtidstro og rekruttering i en aldrende næring. Frustrasjonen er forståelig, men bondens sak er for viktig til at den skal gjøres til et taktisk partipolitisk spill i et valgår. Det blir for kortsiktig.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå