Framtiden ligger stadig lengre ut i havet

I disse dager markeres et helt utrolig jubileum i norsk næringsliv, helt på grensen til et eventyr.

Odd Ustad tror framtidens lakseoppdrett vil foregå langt fra land. Som Salmars havmerd «Ocean Farm 1». Den ligger på Frohavet utenfor Trøndelagskysten.   Foto: Terje Svaan

Saken oppdateres.

28. mai ble «Laksens dag» markert flere steder i landet som et nasjonalt havbruksjubileum, men med hovedarrangementet på Hitra under slagordet 50 år+1. Egentlig skulle jubileet vært markert 28. mai 2020, men da var det som kjent nærmest unntakstilstand i landet. Derfor møttes ett hundretalls personer ett år på overtid.

LES OGSÅ: Gustav Witzøe: – Jeg kunne satset på bondelivet

Gjestene var flere av pionerene og andre som har bidratt til å sette sitt preg på ei næring, som ikke bare har reddet store deler av kysten, men som også i et rekordtempo har blitt landets nest største eksportnæring. Aller mest var dette en hyllest til pionerene som la grunnlaget med ørretoppdrett på 50- og 60-tallet, og som fulgte opp med laks på 70-tallet.

28. mai 1970 satte de to brødrene og erfarne sildefiskerne Sivert og Ove Grøntvedt fra Ansnes på Hitra den første laksesmolten i egenproduserte merder i sjøen på Hitra. Smolten henta de med egenkonstruert tankbil fra Tofa sitt settefiskanlegg på Lundamo. Dermed ble de to de første i hele verden som lyktes med å reprodusere laks i sjøen. Gjennom et langt liv som sildefiskere hadde de i årevis fulgt laksens vandringer fra Barentshavet og inn til Norskekysten. Da silda gradvis forsvant utover på 60-tallet, vokste tanken om en ny mulig næringsvei fram i de erfarne fiskerhodene. Sambygdinger på Hitra hadde allerede bevist at det var mulig å oppdrette og få godt betalt for ørret. Så da måtte det jo også gå an med laksen, selv om det var smått med oppdrettskompetanse.

LES OGSÅ: OM tre år kan oppdrettslaks bli produsert i det åpne havet

I dag kan pionerene som pantsatte det aller meste av private verdier og som ble latterliggjort mer enn heiet fram, se seg stolte tilbake over å ha vært med å legge grunnlaget for en ny næring. Ikke på grunn av, men aller mest til tross for. Det meste mangla da de første starta, og myndighetene la ekstremt lite til rette for den nye næringen. I motsetning til oljenæringen, som faktisk startet omtrent samtidig. Her var til og med eget direktorat på plass lenge før den første oljen ble pumpet opp.

Da den første oppdrettslaksen ble slakta, mangla fortsatt det meste. Bortsett fra pågangsmotet og markedet. Prisen på den første oppdrettslaksen var nærmere 100 kroner kiloet, og var i seg et signal om at dette kunne bli til noe. Imens var det stor usikkerhet hvordan denne nye næringen skulle organiseres, og helt til på 80-tallet var det faktisk en diskusjon om den nye næringen skulle forvaltes av fiskeridepartementet eller landbruksdepartementet.

LES OGSÅ: Debattinnlegg: – Vi går inn i havets tiår

Mye har forandret seg underveis, ikke minst dimensjonene, men fortsatt er oppdretts-prinsippene fra begynnelsen av 1970-tallet rådende. Sivert og Ove Grøntvedt snekret sammen sine egenkonstruerte åttekantede merder med det de hadde av materialer for hånden. Fortsatt representerer denne merdkonstruksjonen det dominerende prinsippet i lakseoppdrett i hele verden. Selv om mange sikkert vil hevde at en merd ikke lengre er en merd. En vesentlig endring har imidlertid kommet de siste årene med et nesten ekstremt og saliggjørende fokus på landbasert oppdrett.

Det var ingen tilfeldighet at lakseoppdrett startet i åpne merder i sjøen og at dette har vært den dominerende driftsformen i mer enn 50 år. Norskekysten viste seg fra naturens side som skapt for denne typen matvareproduksjon. Her var det skjærgård og en mangfoldig og lun fjordstruktur, god utskifting av rent vann og velegnede havstrømmer, og især Golfstrømmen, som muliggjorde oppdrett året rundt. Dette var den samme kysten og de samme betingelsene som villaksen hvert år i årtusener har søkt inn mot, for deretter å fortsette opp i elvene for å gyte.

Det er i dette perspektivet jeg sliter med å forstå at framtidens matfiskoppdrett, i alle fall i Norge ligger på land, hvor de naturgitte forutsetningene er bedre enn noe annet sted i verden. Likevel ser vi nå flere steder langs kysten at enorme byggverk reiser seg, eller sprenges ut i naturen for å gi rom til ekstremt plasskrevende installasjoner planlagt brukt til matfiskproduksjon på land.

I stedet for å pumpe sjøvannet på land i store byggverk, tror jeg framtiden i større grad ligger offshore, i enda åpnere farvann enn i dag og også stadig lenger ut i havet med robuste og kostnadskrevende konstruksjoner. I kombinasjon med en videreutvikling av de prinsippene som er skapt i løpet av mer enn 50 år med utgangspunkt i Grøntvedt-merdene i skjermede fjordstrukturer. Uansett teknologisk utvikling vil vi aldri klare erstatte de naturgitte betingelsene i havet på land.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå