Jeg forventer at også små røster besvares saklig

Diskusjonen om havforskningssenteret bør Tyholt eller Lade går fortsatt. I dette innlegget skriver en beboer at hennes argumenter ikke blir hørt.  Foto: Adresseavisen

Saken oppdateres.

«Ytringsfriheten står på spill,» har det blitt sagt i flere sammenhenger den siste tiden. Nylig har jeg fått kjenne litt på det. Mitt innlegg i Adressa hvor jeg utfordret Nybø til å vise dokumentasjon bak sine uttalelser, har gitt meg en god del tilbakemeldinger. De aller fleste konstruktive og til og med hyggelige, men også flere til dels irettesettende og kneblende henvendelser innbakt med en dose god gammeldags hersketeknikk. Mulig at innlegget traff noen ømme punkter og at noen tilbakemeldinger derfor bærer preg av å ville stagge den som roper.

LES OGSÅ: Ocean Space Centre: Her har du en gjennomgang av innleggene om saken

Å stikke seg fram i det offentlige rom er jo ikke for hvermannsen, det har jeg lært gjennom både yrkesliv og det å være en del av samfunnet. Rettferdighet og redelige prosesser har jeg vært opptatt av så lenge jeg kan huske. Å kunne heve stemmen når rettferdighetssansen slår inn, skal være like naturlig og uproblematisk for de små røstene som for de med store muskler og makt i ryggen. Tilbakemeldinger viser tydelig at det er krefter i sving for å hindre de små, uansett hvilket insentiv man har. Og det belyser litt av utfordringene som nabolagets små røster står i om dagen.

Beskyldninger om å ønske og stikke kjepper i hjulene til OSC er ikke bare et sideskudd til problemstillingen, men et signal på at røsten til «lille meg» ikke er verdsatt i debatten hos alle. For hva kan vel jeg vite, som tydeligvis har sovet i timen og ikke skjønt at jeg burde ha fulgt med fra start?

Midt på 2000-tallet, da Sintef og NTNU startet prosjektering av OSC, var jeg nylig ferdig med hovedfag (ja, jeg er faktisk såpass gammel) ved NTNU. Jeg var i startgropen av å sanke voksenpoeng og fersk i både yrkesliv og familieetablering. Jeg bodde riktignok i Tyholt-området allerede da, men lite visste jeg at det var forventet at også jeg burde følge OSC med lupe. For hvis jeg ikke har gjort det, kan jeg vel ikke komme nå og stille spørsmål til hva som er gjort?

Å antyde at spørsmål ikke bør stilles av frykt for at prosjektet stoppes, viser heller at nettopp disse spørsmålene bør løftes, framfor å båndlegge seg av redsel for de med mer pondus. Dette er kanskje en av grunnene til at nabolaget kommer sent inn i debatten, som også blir brukt som argument for å ikke stille spørsmål. Når er det forresten for sent å heve stemmen? Og særlig hvis man ikke har hatt forutsetning tidligere for å se at spørsmålene burde stilles?

Hvis kritiske spørsmål gir behov for en «timeout» i prosessen, så er ikke det bare nødvendig, men noe vi plikter å gjøre. Prosjektet OSC bør være stødig nok til at det er rom for å gjøre nettopp det, og at noen steg tilbake i prosessen ikke vil føre til at staten plutselig allikevel ikke vil betale. Hvis prosjektet er viktig nok (som jo også nabolaget mener det er) og prosessene fram til beslutninger gjøres på en åpen og rettmessig måte hvor alle røster blir hørt, tror jeg Sintef, NTNU og oss alle vil tjene på det i lengden.

Spørsmål som kan svares med informative svar, bør være uproblematiske, uavhengig av posisjon og mening. Å være kildekritisk og opptatt av riktig underlag, var en vesentlig del av min universitetsutdannelse. Og akademia har opp igjennom tidene forsvart ytringsfrihet, autonomi og muligheten for å løfte sine egne spørsmål. Jeg forventer derfor at også små røster besvares med saklige tilbakemeldinger og ikke med hersketeknikker fordi stemmen avskrives som «feil spørsmål, til feil kvinne, fra feil kvinne».

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook

På forsiden nå