Når det brenner på dass, er det dumt å stikke en tannpirker i øyet

Professor Johan Hustad avlegger meg en visitt i Adressa 15. august. Han skal ha skryt for at han som en av få fra akademia engasjerer seg i et viktig politisk ordskifte. Treffsikkerheten kunne etter mitt skjønn imidlertid vært bedre.

Det neste store for vår del er sannsynligvis flytende havvind i symbiose med de næringene som allerede er i havet, skriver Ola Borten Moe.   Foto: Alan O'Neill

Saken oppdateres.

LES INNLEGGET TIL HUSTAD: Når det brenner på dass, er ikke løsningen å peke på Polen

FN-rapporten om klima tegner et dystert bilde av konsekvensene knyttet til klimaendringene om vi ikke lykkes med å snu utviklingen. Det er det liten uenighet om. Men jeg har aldri sagt at vi skal fortsette som før og la Polen og Kina ordne opp. Faktum er at Norge som et av relativt få land har meldt inn svært ambisiøse mål om kutt fram til 2030.

LES BAKGRUNN HER: Senterpartiet avviser at FNs klimarapport bør føre til en større omlegging av olje- og klimapolitikken i Norge

Vi skal redusere våre utslipp med mellom 50 og 55 prosent, Senterpartiet støtter dette. Det er mer enn USA har lovet, og Kina har ikke meldt inn noen ting. Det er dermed hevet over enhver tvil at hadde alle land gjort som Norge ville verden hatt en bedre sjanse til å komme i mål med dette. Heller ikke for Norges del er det noen grunn til å undervurdere utfordringen knyttet til å redusere så mye på så kort tid.

Ola Borten Moe svarer på kritikken fra Johan Hustad i dette innlegget om Senterpartiets klimapolitikk.  Foto: Adresseavisen

Norge står for drøyt én promille (0,12 prosent) av verdens utslipp av CO. Selv om det ikke er noen grunn til å undervurdere denne promillen, bør det også være uomtvistelig at hva som skjer med de øvrige 99,9 prosent har stor betydning for om verden klarer dette. Det er videre et faktum at ett kullkraftverk i Polen slipper ut 38 millioner tonn, eller ca. 75 prosent av alle norske utslipp alene. Og at om de hadde brukt gass istedenfor kull, ville utslippene blitt redusert med nesten 20 millioner tonn.

LES OGSÅ: – Skremmende, men det er ikke for sent å skifte retning, sier trøndersk klimanestor Nils A. Røkke

Det er også et faktum at Kina har økt sine utslipp med to milliarder tonn, eller om lag 40 ganger Norges samlede utslipp (!) fra 2020 til 2021. Av en eller annen grunn fremstår det som radikalt og politisk ukorrekt å påpeke dette. Skal man få gjort noe med problemet må vi ha en felles forståelse av hva det er vi forsøker å løse, jeg observerer at denne er mangelfull.

Når det er alvor, må vi gjøre de riktige tingene og bruke ressursene der vi får størst effekt raskest. Hustad synes å mene at dette gjøres gjennom at Norge må velge mellom næringer som eksisterer og er superlønnsomme, og næringer som nesten ikke eksisterer og som i stor grad vil kreve massive statlige subsidier. Det er en kortslutning.

LES OGSÅ: Dette mener folk på gata i Trondheim om FNs klimarapport

I Senterpartiet mener vi at vi må gjøre begge deler – både bygge videre på en verdensledende olje og gassindustri som betaler brorparten av offentlig og privat velferd i Norge – og satse på mer utbygging av fornybar energi og forskning knyttet til nye og utslippsfrie energikilder og industrimuligheter knyttet til disse. Faktisk er det vanskelig å klare det siste uten å gjøre det første. Vi kommer til å trenge pengene, kompetansen og den industrielle kapasiteten olje og gass representerer for å få gjort noe som monner.

Perspektiv er ofte avgjørende for synspunkt og svar. Siden det er vanskelig å forholde seg til den faktiske utviklingen i verden, blir det kanskje mer overkommelig å fokusere på Norge? Det globale bildet er at stadig mer industri og produksjon flyttes fra Europa og Nord-Amerika til Østen og Kina. Vi får billig import, men taper arbeidsplasser og opplever manglende økonomisk og sosial utvikling for brede befolkningsgrupper. Reaksjonen kom i form av gule vester, økt polarisering og politiske system som knaker i sammenføyningene i den vestlige verden. Globaliseringen tjener ikke alle.

Rimelig tilgang på stabil energi er en av de viktigste forutsetningene for økonomisk og sosial utvikling i alle samfunn. En historie vi kjenner godt fra Norge der fossefall og vannkraft tok oss inn i den moderne tid. Slik er det fremdeles, og det er derfor prisen på energi kommer til å bety mye for hvem som blir vinnere i den globale konkurransen fremover.

Noen hver burde være bekymret for dagens utviklingstrekk der økonomiene i den frie verden i stort stagnerer, mens produksjon og vekst er et fenomen som i stadig større grad skjer i autoritære regimer lenger øst. Ikke bare vil det gi økte utslipp, veksten der er i stor grad fyrt på kull. Over tid endrer det åpenbart internasjonale maktforhold både økonomisk og militært til fordel for regimer vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Det burde bekymre alle som holder demokrati og menneskerettigheter høyt.

Det er derfor noe underlig med en norsk debatt som handler om hva vi skal slutte med fremfor hva vi skal gjøre. Selvsagt kan vi overlate norsk energiproduksjon til Midtøsten, Russland og Venezuela for å pynte på egne tall. Men det vil ikke redusere globale utslipp eller forbruk, kun skade vår egen økonomi og samfunnsutvikling. Akkurat som det å legge ned norsk metallindustri ville vært like meningsløst.

I Senterpartiet tror vi på stor innsats for å ta fossile energikilder ut av egen økonomi. Det betyr mer elektrisitet og bioenergi inn i transport, oppvarming og produksjon. Vi tror på rensing og lagring av COfra store punktutslipp, som betongproduksjon og avfallsforbrenning. Vi tror på å bruke naturen selv for å binde større mengder CO gjennom fotosyntesen og i jord; mer og bedre skog, bedre agronomi og bedre utnyttelse av alle fornybare kilder naturen har å by på. Og vi tror på en fortsatt satsing på fornybare energikilder i industriell skala. Det neste store for vår del er sannsynligvis flytende havvind i symbiose med de næringene som allerede er i havet.

La oss konsentrere oss om ting som virker og har effekt, ikke symbolpolitikk for å bedre egen samvittighet.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå