Åpent brev til Reitan og Nyrønning om Britannia Hotell

Jeg er etterkommer etter noen av de som omtales i jubileumsboken om Britannias 150 år. Jeg mener fremstillingen av enkelte sentrale personer er helt feil.

Når Britannia Hotel gjenåpnes, bør det få et eget Maliniak-rom, mener innleggsforfatteren.  Foto: Adresseavisen

Saken oppdateres.

Hver fjerde nordmann handler på Rema. Jeg er en av dem. Odd Reitan titulerer seg kolonialmajor. Med Nye Britannia Hotel fremstår han som beruset av suksess. Jeg unner han den rusen. Han er en av tidens store gründere. En mektig mann.

LES OGSÅ: Britannia 150 år - jubileumsboka

Boken om Britannias 150 år kom i fjor høst. Et praktverk i stort format, og med et vell av artige fotografier. Reitan har hatt hjelp av forfatteren Sverre M. Nyrønning. Det er blitt et skikkelig skrytealbum. Men hvorfor sprer de usannheter om mine besteforeldre? Kristoffer (1884-1946) og særlig Ingeborg Stensrud (1889-1984). De eide hotellet fra 1924, og de preget det frem til det kom nye eiere inn fra 1985.

Ingeborg og Kristoffer Stensrud ved arbeidsbordet.  Foto: Trøndelag Folkemuseum

I boken beskrives Kristoffer som en gambler som kjøpte Britannia for en spillegevinst. Det er nytt for meg. Om Ingeborg står det at hun overtok driften da Kristoffer døde i 1946, men hadde ansvaret i bare fem år, for «… i 1951, kom det familiære direktørskiftet. Sten Stensrud overtok driften av Britannia Hotel, og sammen med den tredje sterke Stensrud-kvinnen, kona Anne-Lise, skulle han nå bestyre den hvite svane, i med- og motgangstider gjennom hele 35 år.» Ingeborg fortsatte angivelig «… på Britannias kjøkken og sto på helt til hun var 85 år gammel, om enn i mindre viktige funksjoner. En spesialitet mange husker henne for, var evnen til å skjære delikate skiver av røykelaks …». Her er det grunnleggende faktafeil. Jeg opplever beskrivelsen av innsatsen og generasjonsskiftet som usann historiefortelling.

LES OGSÅ: Feiret 150 år med bok og fest

Kristoffers liv ble oppsummert i Dagsavisen i 1934: «Hotelleier K. N. Stensrud, innehaveren av Britannia Hotell i Trondhjem fyller søndag 50 år. Han er født i Øvre Eiker og drog allerede 14 år gammel ut i verden for å utdanne sig i hotellfaget. Først var han en tid i London, kom så til Grand Hotel i Oslo, drog videre til Frankrike og til Sveits, hvor han gikk hotellfagskole, og tjenestegjorde senere i Paris, Nizza, Monte Carlo, Frankfurt am Main og mange flere steder … Det er futt og fart over hotelleier Stensruds arbeide. Han er av dem, som står tidlig opp om morgenen, og for dem blir dagen både rik og vellykket.»

Innleggsforfatteren reagerer på hvordan hans besteforeldre er fremstilt i jubileumsboken om Britannia. Også Ingeborg måtte ta i et tak på kjøkkenet.  Foto: Trøndelag folkemuseum, Sverresborg.

I mine øyne hadde han en eventyrlig læretid og karriere. Han startet som pikkolo. Da han kom tilbake fra kontinentet, var han både fagutdannet og språkmektig. Så kjøpte han Grand Hotel i Molde. Der han traff unge Ingeborg, som hadde sommerjobb. De giftet seg i Trondheim i 1913, og fikk seks barn. Barna hadde barnepike. Kristoffer og Ingeborg arbeidet sammen. De drev i tur og orden Gamle Grand (nå Folkets hus), Nye Grand (nå Augustin), og deretter Britannia. De var i aktivitet fra morgen til kveld. Oppgraderte bygningene og utviklet menyen. Med Kristoffers inspirasjon fra Europa og Ingeborgs sterke interesse for kokekunst.

Kristoffer og Ingeborg solgte det de eide og lånte alt de fikk, da de kjøpte Britannia i 1924. Av et konkursbo, og etter at flere hadde gitt opp driften. Odd Reitan har Britannia og Lade Gård. Mine besteforeldre eide Britannia og Leangen Gård. Det var fra gammelt av en lystgård. Men det ble ikke mye tid til forlystelser. Gården forsynte hotellet med melk og egg, kjøtt, grønnsaker og blomster.

Jubileumsboken om Britannia kom ut i fjor høst.  Foto: Privat

Under andre verdenskrig rekvirerte tyskerne både hotellet og gården. Da Ingeborg ble enke i 1946, fikk hun eneansvaret for begge virksomheter. Hotellet alene hadde 150 ansatte. Tyskerne hadde ramponert bygningene, og hun startet den møysommelige prosessen med gjenreisning. I en tid med rasjonering av det meste. Minstebarnet Lillemor (92) forteller at hun knapt så sin mor etter vårdagene 1945, da Ingeborg forsvant til hotellet i Dronningens gate.

Ingeborg var som et kraftverk. Det var tvingende nødvendig gjennom tøffe tider i bransjen. Stikkord er: Første verdenskrig. Forbudstiden med brennevinsforbudet 1916-1927. De harde 30-årene. Andre verdenskrig. Og altså gjenreisningen. Hun var ingen rockestjerne som ledet bedriften fra podiet i Palmehaven. Men styrte myndig og energisk i kulissene.

Det var sterke kvinner som dominerte næringen etter krigen. Adresseavisen skrev i 2001 om «Hotelldronningene»: Petra Hallesen på Bristol, Hulda Simensen på Phoenix, Ruth Hagen på Linnea, Sigrid Wessel Larssen på Larssen og Inger Alette Guldahl på Neptun. Ingeborg Stensrud på Britannia toppet listen med sin legendariske arbeidskraft. Underveis ble hun hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull i 1949.

Jeg mener det er en røverhistorie når Reitan og Nyrønning vil ha det til at hun abdiserte i 1951. Hun var daglig leder 24/7 til hun fylte 85 år. Som det fremgår av jubileumsboken, hadde hun ikke tillit til at sønnen Sten ville fylle rollen som daglig leder. Nei, det var ingen som utpekte seg til å overta – verken barn eller barnebarn. Det ble drivkraften. Hun måtte stå på selv for at virksomheten skulle blomstre, og ikke ende i en ny konkurs. Britannia ble livsverket.

Sten (f. 1925) var nummer fem i søskenflokken og mindreårig frem til faren døde. Sten mistet det ene øyet i guttedagene, og det er et problematisk handikap når man skal servere og lese regnskap i en krevende bransje. Han fikk en trygg arbeidsplass i hotellet, og ble i alle år beskyttet av sin mor Ingeborg, og av storebror Mats som var styreleder. Det er ingen hemmelighet at Sten og Anne-Lise ble frustrerte fordi de ikke «slapp til». Ikke før Ingeborg pensjonerte seg på midten av 1970-tallet.

Etter som jeg forstår, oppfylte ikke Sten minstekravene til å styre hotell, og fikk bevilling ved dispens. Anne-Lise jobbet på sentralbordet. Senere ble hun oldfrue og lærte mye av Ingeborg. Stens sjefstid ble kort, for hans velgjørere døde – storebror Mats i 1983 og mor Ingeborg i 1984. Det kom nye eiere inn. Sten ble tilbudt å fortsette som direktør. Men som det står i boken, gikk han «… raskt ut gjennom hotelldøren, og det skulle ta hele åtte år før han igjen satte sine ben både i Dronningens gate som sådan og i Britannia Hotel».

Jubileumsboken er viktig i markedsføringen og forteller gjestene om hotellet gjennom 150 år. Boken må – som alt det andre – være femstjerners. Fundamentet for virksomheten er nettopp historien, og Ingeborg var altså direktør – ikke i fem, men i 50 år. Hun var en gründer. Hva er motivet for den respektløse og usanne omtalen? Reitan vet hva det vil si å være gründer. Nyrønning har vært journalist i Adresseavisen og er drillet i å kvalitetssikre. Jeg har gjennom flere måneder bedt dem om å rette historien. De er i tenkeboksen og svarer ikke. Gjør det!

Ellers fikk Sten og Anne-Lises sønn aldri oppfylt drømmen om å bli direktør for Britannia Hotel. Men på sine eldre dager har han fått jobb i resepsjonen. Det ville gledet hans farfar å oppleve. Direktør Kristoffer stod selv i hallen, tidlig om morgenen. Han ønsket velkommen og håndhilste på gjestene som hadde reist med nattoget fra Oslo.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå