Mitt politiske landskap og mitt valg

Tidligere Frp-politiker nå uavhengig mener beskrivelsen av det politiske landskapet som endimensjonal er feil.  Foto: Adresseavisen

Saken oppdateres.

Jeg må innrømme at jeg reagerte med sorg da jeg den 1. september 2021 leste kommentaren til Adressas kommentator Synnøve Vereide om Demokratene. Det var så fjernt fra den virkeligheten jeg har lært å kjenne. Spesielt reagerte jeg på å definere et politisk parti som en ytterliggående gruppe.

Les også: «Demokratene slipper ikke til i debattene til den globalistiske politiske bevisste statskanalen NRK»

Jeg vil først understreke at jeg er en partipolitisk uavhengig vararepresentant i Trondheim bystyre og deltar ikke i valgkampen. Når media forteller om det politiske landskapet så er det en strek og ikke tredimensjonalt som alle landskap bør og skal være. Streken vi ser i media er blå, blåere, (ond) ekstremist i den en enden og rød, rødere, (god) aktivist i den andre enden.

Denne endimensjonale modellen er ulogisk og utgått på dato. Den passer bare til en ting – å stigmatisere politiske meningsmotstandere ved å plassere dem som ytterliggående høyreekstremister. Jeg har definert mitt eget politiske landskap. Mitt logiske og virkelighetsnære politiske landskap er tredimensjonalt, som landskaper skal være. De tre aksene definerer hver seg for de viktigste politiske forskjellene.

Les også: Øyvind Eikrem utpekt til ny leder for Demokratene i Trondheim

Den første horisontale aksen er den viktigste aksen for vår fremtid, og hvor mange politiske saksfelt ligger. Som suverenitet, skatt, distriktspolitikk, næringspolitikk, klimapolitikk, integrering, helse osv. Det er aksen nasjonalisme – globalisme. Skal vi selv få bestemme på hjemmebane?

Den andre vertikale aksen er aksen moderat – ekstrem. Hvor ekstrem er politikken til de enkelte partiene, og hvor ekstreme er de i å fremme sin politikk? Den tredje dybde aksen er demokrati – totalitær. Hvor langt er de enkelte partier villige til å gå i gitte situasjoner?

Setter du disse verdiaksene sammen får du virkelighetens tredimensjonale politiske landskap, og da kan du plotte inn de politiske partiene. Vi får da et hjørne for partier som er nasjonale, moderate og demokratiske, og et motsatt hjørne for dem som måtte være ekstreme, totalitære og for suverenitetsavstående globalisme.

Slik jeg ser det, tenderer alle partiene på Stortinget til å ligge høyest mulig i feil hjørne mot et globalistisk, ekstremistisk og totalitært verdisyn. De konkurrerer eksempelvis i å avgi suverenitet gjennom EU og FN, oppfylle den tvilsomme Parisavtalen, håpløs innvandrings- og integreringspolitikk, et håpløst planøkonomisk grønt skifte, med mer. Alle er ikke like ekstreme, men eksempler på ekstrempolitikk er klimapolitikken til MDG og Rødt sin kommunisme.

Uansett hvor mye Rødt prøver å renvaske den så har historien vist kommunismen som en farlig totalitær ideologi. Frp er ikke like ekstreme, men ligger langt fra det snille, moderate hjørnet da de i regjering avsto suverenitet gjennom eksempelvis Acer og migrasjonsavtalen. Høyre er ikke fremmed for å tenke totalitært da de foreslo lov om portforbud sist vinter og er samtidig en globalistversting. Sp går heller ikke fri når de samarbeider med Ap som har en aktiv politikk for avgi suverenitet til EU gjennom EU light (EØS).

Ingen av partiene i dagens storting setter i praksis dine og Norges verdier først. De går inn for ekstreme internasjonale avtaler, og de er villige til ta i bruk totalitære virkemidler når de mener det trengs. Eneste forskjellen mellom stortingspartiene er i hvor stor grad de snakker med to tunger.

Da blir det med sorg jeg leser at Demokratene, som ett av få partier som faktisk er i det moderate, demokratiske og nasjonale hjørnet og som setter deg og Norge først, blir definert som ytterliggående og det som verre er. Jeg er partipolitisk uavhengig, men vet hva jeg vil stemme. Søk realkunnskap, bruk hodet og tenk på fremtiden til vårt lille land når du stemmer på valgdagen.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå