Reitan og Nyrønnings hotelleventyr

Mats M. Stensrud synes ikke svaret fra forfatteren av Britannia-boken på hans tidligere kritikk, er god nok. Det er særlig omtalen av bestemoren og tidligere eier, Ingeborg Stensrud, han mener er feil fremstilt.  Foto: Adresseavisen

Saken oppdateres.

Reitan har utpekt Nyrønning til historiker på Britannia Hotel. Det forplikter. Jeg har bedt dem om å rette jubileumsboken, jevnfør Adresseavisen 2. september. Mitt råd er: Hold dere til skriftlige kilder og tidsvitner! Jeg satte dere på sporet for et halvt år siden. Men dere har vært tause som mumier.

LES OGSÅ: Forfatter av Britannia-bok: Svar til et barnebarn

Bortsett fra noen krigsår styrte Ingeborg Stensrud hotellet fra 1924 til midten av 1970-tallet. I 50 år, først sammen med sin mann Kristoffer, fra 1946 som enke. Byen ville vært fattigere uten det Britannia som hun gjenreiste etter krigen. Hun bør hedres. Utrolig nok fastholder Nyrønning at det var et generasjonsskifte i 1951. At Ingeborg fortsatte i mindre viktige funksjoner som å skjære røykelaks (!) Imidlertid, i 1951 fylte hun 62 år og drev Leangen gård og Britannia Hotel som enkeltpersonforetak. Ingeborg alene var personlig ansvarlig. Dertil satt hun i uskifte med seks barn. Det var helt utenkelig å overlate den krevende driften til sin yngste og uerfarne sønn Sten (26) og ektefellen Anne-Lise på sentralbordet (22). Stens søsken hadde heller ikke godtatt det. Absolutt ikke.

I 1958 ble hotellet omgjort til et familieaksjeselskap. Barna fikk aksjer som farsarv. Stiftelsesdokumentene fastslår at Ingeborg fortsatte som daglig leder.

LES OGSÅ: Britannia 150 år – jubileumsboka

Jeg er født i 1950 og tilbrakte barndommen på min farmors Leangen Gård. Senere hadde jeg sommerjobber på Britannia, først som pikkolo og sist som regnskapsfører. Jeg opplevde Ingeborg, Sten og Anne-Lise i aktivitet. Det var aldri tvil om at Ingeborg var sjefen, både faktisk og juridisk. Hun var høyt og lavt, og opptatt av akkurat det samme som dagens sjef: Kvalitet og økonomistyring. Ingeborg skilte mellom hverdag og fest. Det er illustrerende at hun spiste personalmaten på kjøkkenet, mens de unge – Sten og Anne-Lise – fikk servert middag ved sitt faste bord i Palmehaven. Stens hjerte lå hos vennene på travbanen, Anne-Lises hos lottene. Ingeborg levde og åndet for Britannia. Hun ga ikke fra seg nøkkelknippet før hun fylte 85 år. Da overtok de unge i ti år.

Eldste sønn, Mats, bisto Ingeborg. Han var styreleder for hotellet til han døde i 1983. Mats sa alltid: La oss holde hotellet i familien så lenge Ingeborg lever. Hun gikk bort i 1984. Familien trengte en sterk sjef da det kom inn nye eiere, men Sten stakk. Nyrønning skriver om «den avgjørende generalforsamlingen i 1985», og Mats som måtte konstatere at det var flertall for salg av hotellet. Men Reitan og Nyrønning, i 1985 hadde Mats vært død og begravet i to år!

Jeg kjenner ikke igjen Ingeborg Stensrud i Nyrønnings historie. Hun elsket hverdagen på Britannia. Ansvaret og arbeidet: Å stadig forbedre huset og menyen. Belønningen var å se at gjester trivdes.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå