«Livet er urettferdig»

Erle Musum Lyng kom på andreplass i Adresseavisens skrivekonkurranse 2021.  Foto: LEIF ARNE HOLME

Saken oppdateres.

Uendelig mange ganger i løpet av min barndom og oppvekst har jeg fått høre disse ordene. Det var mammas beste svar da jeg på barneskolen lurte på hvorfor jeg ikke kunne få mobiltelefon da alle de andre i klassen fikk det. Det var også det hun svarte alle de gangene jeg og lillebroren min skulle fordele de gjenværende nonstop-ene etter pepperkakepyntingen før hver jul, og det uheldigvis var et oddetallssifret antall nonstop. I en materialistisk konflikt mellom to små barn er oddetall noe av det farligste som finnes, må vite.

Jeg har etter hvert blitt eldre, og hvorvidt lillebroren min får flere nonstop enn meg eller ikke, plager meg ikke like mye lenger. Jeg møter andre urettferdigheter nå. Som for eksempel at utseende og antall følgere på sosiale medier – eller mangelen på det – har en uheldig tendens til å påvirke hvordan du både møtes av, og selv møter andre ungdommer. Eller at hardt og målrettet arbeid på idrettsbanen ikke nødvendigvis betaler seg når skader, sykdom eller korona slår inn.

Hvorfor? Ved mammas kjøkkenbord er svaret alltid det samme.

«Livet er urettferdig.»

Les flere innlegg fra Adresseavisens skrivekonkurranse her!

Eller, er det virkelig det? Som ei 19 år gammel jente født inn i et av verdens beste og mest rettferdige velferdssamfunn, har jeg egentlig rett til å si det? Jeg liker godt å følge med på nyheter, og stadig oftere tar jeg meg selv i å bli flau. Over meg selv. Over mine problemer, over hva jeg oppfatter som urettferdig. Når jeg ser på de globale (og for så vidt også nasjonale) nyhetene på Dagsrevyen, rives de sosiale og politiske skylappene jeg har en tendens til å ta på meg, av. For det er jo så behagelig ikke å vite, ikke å se. Og stadig oftere hvisker en stemme i øret; «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»

Virkelig urett dreier seg om helt andre ting enn nonstop-fordeling, Instagram-følgere og konkurransepause i idrett. Bidraget fra årets TV-aksjon skal eksempelvis hjelpe unge jenter som ikke har rett til å velge sine egne ektemenn, eller prioritere sine egne liv. Krigshandlinger som rammer uskyldig, sivilbefolkning er blitt et så dagligdags syn at vi knapt reagerer når bildene ruller over TV-skjermen. I mange land er det farlig å ytre seg, farlig å være til, farlig å være annerledes.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

I Norge er det derimot lov til å gifte seg med den man vil, enten det er med en han, hun eller hen. Alle barn får gå på skole, vi får medisinsk hjelp dersom vi trenger det, vi har et rettssystem som dømmer oss uavhengig og rettferdig, og vi har nylig fått en regjering som består av flere kvinner enn menn. Vi lever stort sett i fred og frihet.

Jeg er blitt flinkere til å lytte til stemmen som hvisker meg i øret, til virkelig å ta innover meg Arnulf Øverlands udødelige ord. Jeg bør ikke tåle den virkelige uretten som rammer mange mennesker rundt om i verden. Om jeg ikke klarer å hjelpe, skal jeg i hvert fall se den, vite om den, og aldri, aldri ta den rettferdigheten jeg selv lever i, for gitt.

Og så skal jeg spørre meg selv, én gang til:

Er livet mitt virkelig så urettferdig?

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå