Regjeringen med statsråd Røe Isaksen i spissen har satt i gang arbeidet med en ny struktur i universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren). Det ligger an til den største omstillingen i høyere utdanning siden høgskolereformen i 1994, da antall høgskoler ble redusert fra 98 til 26.
Reformen kommer på et tidspunkt der Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) er tungt inne i interne organisasjonsendringer og lokaliseringsspørsmål.
Slik regjeringen ser ut til å styre reformen, vil denne skje regionalt. NTNU og høgskolene i Midt-Norge er allerede 17. september innkalt til et dialogmøte med departementet i Molde for å diskutere organisering av samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og sammenslåing (SAKS). SAKS representer en skjerping av SAK-arbeidet (samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon) som den forrige regjeringen lanserte. Ett av siktemålene i reformen er færre institusjoner, noe Røe Isaksen bl.a. uttrykte på en pressekonferanse 14/1-14. På sikt vil lokalisering av studiesteder og utdanningstilbud kunne påvirkes analogt med hva vi har sett i sykehussektoren.
Mens SAK var en frivillig prosess, synes SAKS å være et pålegg. Initiativ til endringer har stått på den politiske dagsorden i flere år, og er tatt av skiftende regjeringer, noe som understreker en tverrpolitisk enighet om reformer. Stjernø-utvalget skisserte i 2008 fire modeller for strukturelle endringer. Spesielt to av alternativene synes nå å være aktuelle, «storhøyskolemodellen» og «flercampusmodellen». «Storhøyskolemodellen» innebærer at høgskolene i hver landsdel slås sammen mens de fleste universiteter fortsetter som i dag. «Flercampusmodellen» innebærer at alle institusjoner i hver region fusjoneres og blir til et integrert flercampus-universitet, som i Midt-Norge vil bety et større NTNU.
Institusjoner i UH-sektoren har strategiplaner for egen virksomhet, planer som inneholder retningslinjer og visjoner for utvikling. Her er det ulik vektleggingen av lokale, nasjonale og internasjonale profiler. Høgskolene har tradisjonelt hatt en innretning mot lokalsamfunnet og lokalt næringsliv. Blant NTNU’s mål er «å være internasjonalt fremragende». Vi ser en sprik i institusjonenes innretning. Ethvert modellvalg vil påvirke institusjonenes prioriteringer og strategier.
NTNU har i dag om lag 5000 årsverk og 23 000 studenter. De fem høgskolene i regionen har vel 2000 tilsatte og 20 500 studenter. Innenfor en «flercampusmodell» sannsynliggjør dette at NTNU’s tyngde uvilkårlig dreier innretningen mot det internasjonale aspektet. Det vil også være problematisk å slå sammen institusjoner med ulik stillingsstruktur, noe sammenslåingen av Høgskolen i Tromsø og Universitetet i Tromsø viste. En «storhøyskolemodell» synes å være mest forenlig med høgskolenes visjoner om lokal forankring. Samtidig vil en slik modell være enklere å implementere i lys av stillingsstrukturene.
Den nåværende regjering legger vekt på å forenkle og avbyråkratisere deler av forvaltningen, men en strukturrasjonalisering av UH-sektoren i retning av større enheter, kan lett bli et tveegga sverd. Erfaringen og forskning viser at fusjoner og større enheter medfører en stor økning i byråkrati og administrative stillinger, noe som tar ressurser fra den faglige virksomheten.
I forkant av dialogmøtet i Molde har departementet bedt om skriftlige redegjørelser om hvilke(n) institusjon(er) en ser for seg at en kan slås sammen med. Departementet lover økonomiske tilskudd fra 2015 for å stimulere slike prosesser. Prosessen vil trolig på kort tid ledes fram til et politisk vedtak om ny struktur i sektoren.
På dialogmøtene vil en ta opp om dagens struktur er tilpasset ambisjonene om et Norge som en ledende kunnskapsnasjon, og hvordan institusjonene vurderer sin plass i et UH-landskap med færre institusjoner. Utfallet av prosessen vil være avgjørende for framtidig profil og utdanningstilbud, ikke minst fordi det må komme på dagsorden om det på sikt er rasjonelt å opprettholde parallelle studietilbud. I en «flercampusmodell» vil høgskolene kunne bli «dominert» av NTNU. En «storhøyskolemodell» vil ut fra høgskolenes virkeområde kunne være den beste løsningen. Imidlertid kan prosessen initiere motstand mot sammenslåinger slik en har sett det i spørsmålet om kommunesammenslåinger. Utfallet kan derfor bli et helt annet. I Trøndelag kan en like gjerne ende opp med at deler av HiST og HiNT, f.eks. lærerutdanningene, fusjoneres med NTNU mens «restene» danner en storhøgskolemodell med de andre høgskolene i regionen.
Institusjonene har så langt vist ulikt engasjement i forhold til departementets oppdragsbrev. Eksempelvis har Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) i styremøtet i juni nedsatt en bredt sammensatt styringsgruppe som skal arbeide med de spørsmål som er stilt i oppdragsbrevet. Høgskolen i Sør-Trøndelag på sin side har hatt fokus på interne organisasjons- og lokaliseringsprosesser, noe som på det nåværende tidspunkt synes å ha tatt oppmerksomheten bort fra den nasjonale reformen. På den måten kan en risikere at HiST blir utsatt for to parallelle strukturprosesser. Vi ser det som viktig at en så raskt som mulig internt og eksternt diskuterer mulige konstellasjoner og er proaktiv før et politisk vedtak foreligger.