Olje-nei i nord og tøffere utlendingspolitikk er de største kamelene. Men pengebruken blir det vanskeligste i det lange løp.
Ved første øyekast kan det virke som et mirakel. Fremskrittspartiet aksepterer handlingsregelen og bompenger. Venstre og KrF går god for en tøffere utlendingspolitikk. Høyre ofrer planene om olje- og gassvirksomhet i Lofoten og Vesterålen. Med unntak av noen åpenbare bindinger er det imidlertid rom for politisk manøvrering i samarbeidsavtalen de fire partiene har inngått.
Derfor kan representanter for alle partiene fortelle hvor utrolig godt fornøyd de er med avtalen. Noen fremsto som overivrige bruktbilselgere i går, vandrende rundt i Stortinget for å selge inn sin versjon av avtalen. Det er ikke måte på hvor bra det de har forhandlet frem er. I tillegg kommer en stor lettelse over å ha satt punktum for anstrengende forhandlinger med frykten for at noe skulle lekke ut konstant hengende over seg. Så politikerne i alle fire partiene kan godt koste på seg brede smil for en dag eller to.
For de vet at hverdagene kommer. Frp må slåss for at utredningen om lovfestet rett til sykehjemsplass ikke ender med et utvannet resultat, men at retten blir så omfattende og forpliktende som de ønsker. KrF må følge nøye med på evalueringen av bioteknologiloven for å sikre at den ikke blir liberalisert. Venstre har sikret seg at Naturmangfoldloven skal ligge fast, men Høyre og Frp har sikret seg rett til å gjennomgå praktiseringen, altså har de en åpning for endring.
Handlingsregelen skal følges, men partiene åpner for å bruke penger til veibygging utenfor regelen gjennom et eget utbyggingsselskap. Slik er mange av kompromissene. En part sikrer seg hva som skal bevares, den andre får til gjengjeld en åpning for endring av resten.
I tillegg kommer de rene pengesakene. Altså hjertesaker hvor det skal brukes mer penger. Vei, politi, lærerutdannelse, fødselspenger, fattige familier, kollektivtransport i storbyene, for å nevne noen. Det er her de borgerlige får sine vanskeligste oppgaver nemlig å presse inn så mye som mulig av egne hjertesaker inn i en økonomisk ramme som er for trang til å finansiere alt. Samtidig som de skal vise at de har en slags profil og en politisk retning.
Dette er den tøffeste jobben. Det er her manglende gjennomslag gir slitasje og frustrasjon gjennom hverdagene. Og, skal vi tro Knut Arild Hareides antydninger, er det en av de viktigste årsakene til at KrF valgte å ikke gå inn i regjeringen.
En av de blideste av alle i Stortinget i går var Frp-nestor Carl I. Hagen. En sammenligning av Hagens tipunkts kravliste til en ny regjering, presentert på VGs førsteside før valget, med avtalen som er forhandlet frem, burde gi ham grunn til å gråte. Men Hagen gliste fra øre til øre da han var tilbake i Stortingets vandrehall i går.
Regjeringsmakt er noe selv Hagen synes det er verd å spise noen kameler, og hevde at de var gode, for å få.