I dag tør ikke en eneste politiker her i landet innrømme sin tidligere støtte til Gaddafi.
Oslo: Muammar Gaddafis død blir mottatt med resignert glede, en tilsynelatende aksept for de overgrep som kan ha blitt begått, og en form for beklagelse av hensyn til folkeretten. Slik er den norske dobbeltmoralen idet drapet på Libyas suverene leder er bekreftet, og før liket er i jorden. Diktatoren som i perioder ble stilltiende støttet også av norske myndigheter, av borgerlige partier så vel som de mest venstreradikale, er ved sin død blitt et felles samlingspunkt for håp om en bedre fremtid for Libya.
I alle kanaler ble det i går kveld levert gode analyser om Gaddafis despotiske regime, og Libyas problemer og muligheter etter hans død. Det er jevnt over gode fremtidsperspektiver, med alle de farer som åpenbart venter. Men de historiske tilbakeblikkene er helt fraværende. Det finnes ikke en eneste politiker her til lands som tør stå oppreist å innrømme sin tidligere støtte til Gaddafi. Blant marxister var han den fremste arabiske helten, og i borgerlige miljøer var han nesten like stor – i hvert fall i de periodene USA, Frankrike og England hadde Gaddafi inne i varmen. For ikke å snakke om Italia, som inntil nylig brukte Gaddafi som fangevokter og politisperre mot afrikansk innvandring.
Alle norske partier gjorde i går kveld et mer eller mindre helhjertet forsøk på å beklage at ikke Gaddafi ble tatt i live og stilt for en internasjonal domstol. Ingen gjentok forsvarsministerens attest til de norske styrkene, som i klartekst skal ha vært best på bombing. Ingen nevnte militæraksjonen Norge har deltatt i, og som åpenbart har betydd noe. Ikke nødvendigvis for resultatet, men for fremdriften.
Blant nordmenn flest er det neppe mulig å spore sorgreaksjoner etter mordet på Gaddafi. Det er nok å oppfatte som et mord, utenfor FN-mandatet som bare ga fullmakt til beskyttelse av sivilbefolkningen. FN åpnet ikke for regimeskifte i Libya, men når så skjer er det ingen som beklager det. Norske partiledere er tilsynelatende såre fornøyd med at de har vært med på en militæraksjon – altså systematisk bombing gjennom uker og måneder – med et resultat som ikke var målet.
Bombingen av Libya har fra første stund vært utenfor enhver debatt, utenfor ethvert kritisk innspill i Stortinget. Og mordet på Gaddafi vil neppe reise ny debatt. Kanskje kommer det en høflig henstilling om en redegjørelse, som selvsagt vil bli innfridd. Alle er enig om Gaddafi – for øyeblikket definert som verdens største despot. Bildet er ikke galt, men Gaddafi er ikke den største despoten historisk sett.
Fredsnasjonen Norge må også ta inn over seg at den er en krigsnasjon. Vi har bidratt til å bombe Gaddafi inn i kloakkrøret han skal ha blitt hentet ut av.
Norske politiker ber om verdighet. Bombene taler sitt eget språk.