Hva nå, republikanere?

Alle visste at den ene, tydelige og åpenbare faktoren velgerne var mest opptatt av var økonomien. Fredagen før valget viste tallene lav/moderat økonomisk vekst og 7.9 prosent stod uten arbeid. Ingen amerikansk president siden Franklin D. Roosevelt i 1936 har blitt gjenvalgt med tilsvarende arbeidsløshet. Hvordan kunne de tape valget, og hvor går partiet nå?

Statsvitere vil analysere dette valget i årevis. Den republikanske selvransakelsen er imidlertid allerede i gang. For mange er det behagelig lettvint å skrape i overflaten. Mitt Romney var aldri den kandidaten de ønsket seg. Han var for moderat. Selve kampanjen var dårlig gjennomført. Han begeistret ikke nok. Noen peker på stormen «Sandy» som traff Østkysten halvannen uke før valget, og hevder Obama vant valget fordi det ga ham en mulighet til å fremstå som en samlende politisk leder. Med andre ord: tapet hadde ingenting med ståstedet, verdiene eller den politiske plattformen å gjøre.

Det er for tidlig å analysere valget grundig ennå, men de mer seriøse analytikerne peker allerede på to gjensidig påvirkende forhold som har vært relativt åpenbar over tid. Påvirkningen av «demografi» og «kulturell endring» i amerikansk politikk. Republikanerne synes i økende grad å være i utakt med USAs demografiske og kulturelle utvikling på en rekke samfunnsområder. USA er i ferd med å bli mindre religiøst og mer liberalt på flere viktige områder. Etter valget vil den nye kongressen få tyve kvinnelige senatorer, den høyeste andel kvinnelige senatorer i USAs historie. USAs første lesbiske senator, Tammy Baldwin, ble valgt inn fra staten Wisconsin. Som de første stater i USA har delstatene Maine og Maryland gjort det mulig for kvinner og menn av samme kjønn å gifte seg, og delstatene Washington og Colorado legaliserte marihuana denne dagen. Gjenvalget av Obama sementerer helsereformen «Obama-care» som sikrer helseforsikring til flere titalls millioner amerikanere som i dag ikke har råd til dette.

For mange republikanere er dette en utvikling de ikke ønsker. Mange mener USA nå er i ferd med å bevege seg i retning Europa med dyre sosiale programmer og støtteordninger. Selve antitesen til «den amerikanske drømmen» hvor det er den enkeltes ansvar om du lykkes eller ikke. USA er i ferd med å miste seg selv. Det er i ferd med å bli flere «takers» enn «makers» hevdes det. Obama står for en politikk som syr puter under armene på mennesker som heller burde jobbet seg ut av fattigdommen. Hatet mange føler mot Obama er temmelig sjokkerende.

I en rekke sosiale spørsmål har de blitt mer radikalisert de siste årene. Mest fremtredende er kanskje synet på abort, som for mange amerikanske kvinner (og menn) har representert en nærmest uvirkelig tilbakekomst til debatter man trodde man var ferdig med for lenge siden. Republikanerne valgte i sitt partiprogram å nedfelle at abort ikke bare er lovstridig, men at incest og voldtekt ikke utgjør grunnlag for unntak. «Pro-life» har blitt en kompromissløs fane som heves stadig høyere. Republikanerne har vært knallharde i sin immigrasjonspolitikk de siste årene, ledet an av «Tea-Party» kandidater som de siste årene har skapt et narrativ hvor immigranter er en belastning for USA. Homofiles rettigheter er ingen vekstnæring i det republikanske partiet. Miljøvern er et ikke-tema. I et år hvor tørke har ødelagt avlinger i milliardklassen, hvor USA ikke har målt høyere temperaturer siden slike målinger ble initiert på 1800-tallet, og har satt ny rekord i antall tropiske stormer – så valgte Romney å raljere med Obamas (begrensede) grønne politikk: «President Obama promised to begin to slow the rise of the oceans and heal the planet». Det runget av latter blant de flere tusen republikanerne tilstede. «Hvor dum går det egentlig an å bli», var meldingen.

Slike politiske perspektiver synes å virke fremmed på en stadig større del av USAs velgere. Obama fikk 93 prosent av de afro-amerikanske stemmene, 71 prosent av stemmene til «hispanics/latinos» og 73 prosent av stemmene til velgere av asiatisk opphav. De to sistnevnte gruppene er USAs to sterkest voksende demografiske grupper. Det republikanske partiet har blitt «hvitere». Dette valget hadde det mest rasedelte elektoratet på lang tid. De taper kvinnene blant annet på grunn av sin ekstremt konservative sosiale politikk . Og de taper ungdommen (Obama fikk 60 prosent av velgerne i alderen 18-29 år). Stadig færre anser å ha en tydelig religiøs binding her i USA. Eldre hvite menn utgjør nå den viktigste velgerbasen til Republikanerne – en velgergruppe som utgjør en stadig mindre andel av elektoratet. De sitter på en demografisk og kulturell bombe, og vet det.

Så hvor går det republikanske partiet nå? Partiet synes initielt å være splittet i to hoved-grupper: (1) «yppersteprestene» som ikke ser noen problemer med den politiske plattformen. De nekter å ta den demografiske utviklingen inn over seg. En må bare finne en mer konservativ kandidat som kan formidle og kommunisere budskapet bedre enn Mitt Romney. De binder seg gjerne til masten og blir med skipet ned. (2) De mer virkelighetsorienterte delene av partiet som innser at noe radikalt må gjøres nå dersom de ikke skal bli politisk irrelevant om relativt kort tid. Politikken må justeres. De må bli mer inkluderende. Kampen om partiets politiske plattform i 2016 har allerede startet.