Hva innebærer det å være General Manager (GM) for et lag med gutter og jenter fra åtte ulike nasjoner i the Championship Gaming Series? Velkommen til en helt vanlig dag på jobben.
07.48 - Hjemlengsel
Vekkerklokka ringer litt før åtte. Da sitter jeg allerede ved laptopen og spiser frokost mens jeg leser det som er av norske nettaviser. Stusser litt på svak oppdatering hos hovedstadsavisene mens jeg flipper gjennom bilder av RBKs første trening på lithauisk gress på adressa.no. De ti spillerne mine ligger å sover. I dag er det fredag og de har ingenting på programmet før klokken ti.
08.33 - Kaffesøl
Sola skinner og det er allerede varmt ute. På spillerhotellet, som kanskje best kan beskrives som en deltakerlandsby, er det stille foruten en og annen morgenfugl som svømmer runder i bassenget. Jeg spaserer inn i butikken og kjøper to store kaffe. Dette kan være en ensom jobb og kaffe nummer to skal definitivt ikke til en kollega, den skal settes til livs etter at nummer en er drukket opp.
Det er to hundre meter fra butikken til rommet mitt og strekningen tilbakelegges i overkant fort. Jeg kommer inn døra med kaffe over hele meg og kan lese om ekstremt dårlig vær i Oslo. Med dårlig skjult skadefryd er jeg straks i gang med å konvertere bilder fra gårsdagens fjerde juli feiring – 17. Mai i USA – det tar tid og er skikkelig kjedelig, men hjemmesiden (www.berlinallianz.com) må oppdateres.
10.02 - Baywatch
Jeg står ved bassenget sammen med ni av spillerne. Quin fra Nederland er for seint ute og jeg er forbanna. Han kommer løpende med et glis og en tafatt unnskyldning i det vi begynner å gå. Venice Beach ligger noen få langpasninger unna og stranda er et ideelt sted å gjennomføre en av fire obligatoriske treningsøkter i uka.
Alle er med, det smøres solkrem og sparkes lilla plastball, bades i høye bølger og vitses om Pamela Andersoni en liten time. Lagets eneste jente, Livia Teernstra fra New Zealand, får ballen i trynet og må lide med noen lite kledelige sår i panna noen dager – godt er det at hun ikke skal på TV før om en uke.
14.00 – Datatrening
Etter en kjapp dusj og noen emails haster jeg ned til et av treningsrommene, hotellrom utstyrt med flatskjermer, Xbox’er og PC’er i buntevis. Counter-Strike: Source laget skal trene med Dallas sitt lag – de har foreløpig vært best i USA i år og vårt lag har tapt begge sine kamper.
Spillerne plugger i mus, keyboards og headset mens jeg setter meg til med laptopen for å pløye gjennom bunken med emails som hoper seg opp hver dag. Der er det mye hummer og kanari.
På tirsdag skal tre av spillerne sendes med TV-folkene for å lage et innslag som skal brukes i programmet, markedsavdelingen vil ha beskrivelse av stjernespilleren min til et promoteringsblad som skal sendes ut og en av hovedsponsorene lurer på om noen av utøverne har noen «historier der de vant over en motstander på grunn av god lyd.»
CS:S-laget har kommet i gang. Det bannes på nederlandsk og svensk og værgudene fordømmes på det groveste. Amerikansk air-condition til tross – når det er over tretti plussgrader blir det varmt på femten kvadratmeter.
15.47 – Amerikanske porsjoner
Jeg stikker nedom den lokale Kinaresteauranten og henter noe Wok-greier til lunsj. Den tykkfalne, men særdeles blide sjefen der nede kjenner meg igjen og gidder ikke en gang spørre om hva jeg har lyst på. Han stabler maten i høyden og gliser.
Maten inntaes ved bassenget der diskusjonen går høylydt om hvem av de amerikanske GM’ene som skal ta ansvar og lage en tradisjonell grillfest for «utlendingene.» Valget faller på Alex Conroy fra Dallas laget og han drar i vei for å handle hamburgere, pølser, biff, kylling, kaker, chips, øl og det som ellers hører med.
17.15 – Grillkvelden
Conroy er i gang. Han svinger kjøttkniven lekent der han har hauger av burgere og pølsere på grillen.
Det bor 8 lag à ti spillere og en GM på Oakwood. Nå strømmer de til alle som en. Tullingene fra San Francisco-laget er opptatt med å kaste folk i bassenget, Birmingham vil spille fotball og Carolina kaster rundt på en oval «ball» mens de løper inn i hverandre og gauler touchdown.
De tre svenskene fra CS:S laget mitt har vunnet seg en plass i sola og skyller maten ned med kald øl. Det er lov når det er nasjonaldag.
19.22 – Klissvåt
Grillsjefen gir seg for kvelden. Han har laget mat til 40 mennesker som har hatt en fortreffelig aften så han kan slenge seg ned i en solstol med glimrende samvittighet. Jeg diskuterer sluttspillsystemet med noen kolleger mens lille Livia Teernstra blir kastet i bassenget av noen muskelbulende amerikanske spillere. Det satt hun ikke spesielt pris på og gir dem en lekse på nederlandsk.
21.45 – Game over
De utøverne som har fått fri i morgen drar på byen. Mine lever med «frihet under ansvar», men de skal altså trene dagen etter - dersom noen ikke er der til avtalt tid påløper det bøter à 100 dollar per minutt.
Selv om dette er dataspill så skal arbeidstakere som mottar lønn stille opp når de skal. Spesielt når en eneste treningsøkt kan utgjøre forskjellen mellom tap og seier neste gang vi spiller. Og det frister ikke å bli sendt hjem med halen mellom beina når vi er i kvartfinalen.
Jeg rusler mot rommet igjen sammen med min 33 år gamle kollega Kat som styrer San Francisco, og Paul på 36 som er sjefskommentator. Vi diskuterer om vi skal ta en runde på bar, men konkluderer med at vi er for gamle (!).
Dessuten skal vi jobbe igjen i morgen.
