Dette er ofte responsen jeg får når jeg oppfordrer mine medborgere til å plukke søppel i nærområdene sine. Du tenker sikkert det samme selv. Det er ikke ditt søppel. Det er ikke ditt problem. Hvorfor skulle du bry deg? Legitimt spørsmål. Før brydde jeg meg ikke om «andres» søppel jeg heller. Ikke før jeg begynte å ta mengden innover meg.

Cathrine Aasen etterlyser et krafttak blant innbyggerne for å rydde opp i søppelproblemet. Foto: Privat

Jeg begynte virkelig å se alle sneiper, godteripapir, våtservietter, bokser, hundeposer, snus og munnbind. Jeg begynte å legge merke til at søppel ikke bare var en del av bybildet, men også en del av strandsonen, busstoppet, skogsstien, parkeringsplassen, osv. Det var overalt! Søppel ligger strødd utover jordene, i busker, i bekker, i skogholt, i fjæra.

Du har ikke lagt merke til det sier du? Du kommer til å gjøre det nå. Du vil se sjokoladepapiret, pappbegeret og plastlokket. Delvis kamuflert av støv og skitt langs fortauet. Du vil se brusflaskene, snus-eskene og energidrikkene i buskaset inniblant romsterende gråspurv.

Innleggsforfatteren oppfordrer alle til å bidra for å fjerne søplet som ligger overalt i naturen. Foto: Privat

Du vil se ølboksene, plastposene, og røykpakkene nesten usynliggjort av omsluttende høygress. Du vil se de utallige restene av plastgarn og isoporbiter blant fjæresteiner, og du vil se plastremser fra høyballer blant kornstrå på jordene rett før de pløyes ned i matjorda vår.

Hva så, sier du? Ikke ditt ansvar å plukke det opp? Jeg tenkte også slik. Helt til at jeg innså at denne holdningen er giftig. Og vi ser tydelige resultater av den rundt oss. Du og jeg, vi har likt ansvar. Du og jeg avgjør hvilket avtrykk vi legger igjen etter oss. Jeg plukker opp søppel nesten daglig. Ingen betaler meg eller gir meg anerkjennelse. «Hvorfor gidder du da?». Jo, fordi jeg ønsker å være en del av løsningen, ikke problemet.

Vi mennesker holder på å ødelegge livsgrunnlaget til mange dyre- og plantearter med forsøplingen vår. Vi holder på å ødelegge vårt eget livsgrunnlag i dragsuget. Uff, ubehagelig lesning, tenker du. Så dystopisk. Så fordømmende. Dette vil du ikke forholde deg til. Du gjør jo ditt. Du kildesorterer. Du betaler skatt for at kommunen skal håndtere slikt. Vedlikehold er jo Trondheim bydrifts ansvarsområde? Ikke noe du skal behøve å bry deg med.

Vel, mulig Trondheim bydrift arbeider (svært underbemannet etter det forsøplede gatebildet å dømme) med å rydde gater og parker, men hva med resten av nærmiljøet? Hva med grøftekantene? Hva med friområdene? Hva med busker og kratt? Jeg har ikke sett kommunalt ansatte plukke opp noe som helst langs motorveier, stier, åker eller eng.

La oss gjøre et tankeeksperiment. Jeg fylte en hel avfallssekk med søppel fra et lite friareal nylig. Ikke større enn en basketballbane. Gitt at dette er et gjennomsnitt, så vil Trondheim by med sine 342,2 kvadratkilometer være dekket av søppel tilsvarende 85 500 sekker(!). Det meste av dette er plast. Dette brytes ned til mikroplast, som så skylles ut i innsjøer og fjorder, eller eltes ned i jordsmonnet.

Til syvende og sist havner det i ditt eget kretsløp. I din egen kropp. Uoverkommelig å plukke opp denne mengden søppel? Egentlig ikke. Om alle plukker ca. fire sekker hver, så er vi der. Eller enda bedre: Gjør det minimale som kan forventes av deg; ikke bidra til forsøplingen. For selv om forsøplingen er ut av syne, ut av sinn, så er den ikke ut av sirkulasjon.

I forbindelse med denne oppfordringen utfordrer jeg herved ordfører Rita Ottervik og hennes bystyre til å gå fram som gode eksempler ved å initiere og delta i en felles opprydning. Jeg stiller selvsagt også.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe