Krisen i det svenske sosialdemokratiet er stor, men ikke enestående. Sossarna vil sveises sammen.
Regjeringsmakt eller ikke – sosialdemokratene sliter i Norden. I resten av Europa er det ikke trøst å hente. Etter en serie krisemøter ble det i går kveld klart at de svenske sosialdemokratene satser på jernarbeidernes leder, Stefan Löfven. Det som var Nordens sosialdemokratiske fyrtårn, starter på nytt med jern og metall.
Det er dristig å velge en fagforeningspamp uten parlamentarisk erfaring. Det er enda dristigere å velge en leder med mer sans for stål og kjernekraft enn likestilling. Men Sossarna har nok behov for å finne sine røtter. De vet ikke hvor de er, og de vet ikke hvor de skal. Tidligere journalist, Håkan Juholt, holdt ut i vel ti måneder. Nå starter de med en som kanskje har bedre bakkekontakt.
Den sosialdemokratiske krisen er ikke svensk. I Danmark kom de så vidt inn i regjeringskontorene ved valget i 2011, takket være det borgerlige partiet Radikale Venstre. Nå henger regjeringen nesten ikke sammen, løftebruddene står i kø og de borgerlige har solid flertall. Forsøket på å kopiere den norske modellen lyktes i form av regjeringsmakt. Men siden har det gått nedover for statsminister Helle Thorning-Schmidt. Valgresultatet på vel 24 prosent var det dårligste siden 1905, og nå viser den siste målingen 21,6 prosent.
Forsøket Mona Sahlin gjorde på å kopiere den norske modellen, ble en katastrofe. Valgresultatet i 2010 var det dårligste siden 1911. Den borgerlige koalisjonen som har styrt siden 2006 fikk fornyet tillit, og leder med god margin på alle meningsmålinger. Finanskrise, høy arbeidsledighet og meget høy ungdomsledighet har gitt de borgerlige styringstillegg. Det er et rollebytte nesten uten sidestykke.
I Finland er mye annerledes. Finsk politikk bærer fortsatt litt preg av tiden under russisk press. Finland har hatt sosialdemokratisk president sammenhengende siden 1982, altså i 30 år. I første runde av presidentvalget sist søndag fikk sosialdemokratenes kandidat, tidligere statsminister Paavo Lipponen, bare 6,7 prosent av stemmene. Den konservative kandidaten, Savli Niinistö, er solid favoritt med 37 prosent i første runde.
Her hjemme har ikke Jens Stoltenbergs regjering hatt flertall siden gjenvalget i 2009. Mange i det sosialdemokratiske miljøet etterlyser visjoner.
I lys av å ha vunnet to valg, og i lys av Arbeiderpartiets oppslutning for tiden, er Jens Stoltenberg å anse som Nordens fremste sosialdemokrat. Han leder det største partiet, og er den mest populære statsministeren i Norden. Men norske velgere har sagt takk og farvel til hans rødgrønne venner. Støttepartiene er nesten knust. Den norske alliansen er for tiden den mest vellykkede i Norden. Danskene forsøker, men har ikke fått det til. For svenskene er det utenkelig å prøve igjen med det første.
De rødgrønne koalisjonene er et direkte resultat av den sosialdemokratiske krisen. Alene kommer ikke de nordiske sosialdemokratene til makten lenger. I resten av Europa står det enda dårligere til. På 1990-tallet var langt over halvparten av det som da var EU-land, styrt av sosialdemokrater. I dag må vi lete for å finne dem. Storbritannia er et sterkt eksempel. Etter 13 år med Labour-styre er britiske velgere rimelig fornøyd med en borgerlig regjering som kutter i offentlige goder.
Det er fortsatt grunn til å anta folk flest skjønner sitt eget beste. Svenske sosialdemokrater er i tvil, og starter på nytt i håp om å få sveis på sakene.
Sosialdemokratiet går ikke i arv.