Nå starter straffesaken mot Anders Behring Breivik. Den vil bli krevende, for deg som leser og for oss som mediehus. Likevel er den viktig og nødvendig, for en gang å kunne legge saken bak oss.
Svært mye ved terrorsaken er uvanlig. Forbrytelsenes omfang og konsekvenser, sorgen og lidelsen, medienes interesse og granskingenes grundighet. Nettopp derfor har jeg i forkant av rettssaken minnet redaksjonen om at det er viktig å huske på alt som er vanlig. Denne saken skal behandles innfor vårt ordinære rettssystem. Vårt demokrati bygger på grunnleggende menneskerettigheter og rettsprinsipper. Vi kan ikke leve med at de blir oversett.
Mange gruer seg til ny og massiv oppmerksomhet om 22. juli og den terrortiltalte. I de neste ukene vil rettssaken bli dekket fra minutt til minutt, på alle plattformer. Alle aktører vil bli fulgt nøye, og spørsmålene i saken vil bli analysert og kommentert. Ingen kan få med seg alt, selv om det nettopp er helheten som blir avgjørende for utfallet av selve saken. Og like viktig, avgjørende for om rettsstaten Norge består sin vanskeligste eksamen.
Adresseavisen har disponert ti medarbeidere til å dekke saken den første uken. Innledningen gir oversikt og krever ekstra overvåkning. I fortsettelsen vil våre medarbeidere samarbeide med de andre regionavisene om dekningen.
De fleste av våre journalister har fulgt saken siden starten. De kjenner detaljene, og på ulike måter har de arbeidet for å forstå hvordan ugjerningene kunne skje. Felles for hele redaksjonen er ønsket om å løse vårt samfunnsoppdrag. Uredd og kritisk, men med hjerte og med respekt for dem som ble rammet og for pårørende som må gjenoppleve alt på nytt.
Det er særlig tre dilemmaer vi har diskutert:
Først: Kan tiltalebenken bli en talerstol for de ekstreme og hatefulle tankene og synspunktene til den terrortiltalte?
Jeg har tiltro til at våre rettssaler aldri blir en talerstol for noen. For meg innebærer begrepet talerstol en arena der noen gis makt til å påvirke uten motforestillinger. Det er viktig å minne om at det påligger retten å avgrense saken til det domstolene har myndighet til, nemlig å avgjøre straffesaken. En del av denne prosessen handler om det som kalles det kontradiktoriske prinsipp, det vil si at de ulike parters synspunkter og argumenter skal fremføres og legges frem for retten.
Som en del av dette er tiltaltes frie forklaring. Ikke i det vide og brede og uten begrensninger. Like fullt tiltaltes versjon, utfyllende og med egne ord.
Vi er allerede advart mot at dette kan bli sterkt. Vi vil møte en tiltalt som bare angrer på én ting, at han ikke utrettet større skade, og som vil ha oss til å tro at vi er med i en krig vi ikke kan se.
Jeg mener det er svært viktig at vi tåler å høre Anders Behring Breiviks synspunkter. Ikke minst for å sikre at ingen her i landet kan dømmes uten å få anledning til fritt forsvar.
Det er også gjennom tiltaltes egen forklaring retten, og samfunnet for øvrig, får det beste grunnlag for å vurdere hans tilregnelighet.
Det andre dilemmaet: Hvilke detaljer bør og kan vi formidle?
I tiden etter 22. juli har mediene på ulike måter fått frem grusomhetene som skjedde i Oslo og på Utøya. Noe er beskrevet detaljert. Det meste er utelatt. Vi skjønner likevel hva som skjedde.
I åpen rett, fjernsynsoverført til rettssaler over hele landet og til seere over hele verden, vil drap og overgrep bli beskrevet i detalj. Retten og vi må få bekreftet at politiet har etterforsket saken grundig. Slik vi må forvente i alle straffesaker. Straffedommer må bygge på faktiske bevis, så langt de er mulige å fremskaffe.
Samtidig er det nettopp detaljene som gir oss grunnlag for å forstå alvoret i saken, urimeligheten, det kyniske og det ubegripelige.
Noen ganger kan det også være nødvendig for mediene å beskrive slike detaljer, selv om det gjelder ofre vi kjenner og føler med.
I hvert enkelt tilfelle vil vi vurdere hvilke detaljer som må bli offentlig kjent og hvilke vi kan klare oss uten. Selv om dekningen av rettsprosessen foregår fra minutt til minutt, har vi sikret oss slik at vi kan vurdere dette nøye og at ingen enkeltreporter sitter alene med disse vanskelige vurderingene.
Det tredje dilemmaet: «Lex Breivik»
Det som skjedde i Oslo og på Utøya berører hele landet sterkt. Vi setter store ressurser inn på å bearbeide, lære, forstå og forhindre. Saker som dette påvirker oss og skaper nødvendige endringer. Samtidig mener jeg at vi må vokte oss for ikke å skape en slags lex Breivik, det vil si at vi i denne saken fraviker viktige prinsipper og drives av følelser og forventninger skapt i en helt spesiell situasjon.
Fagpersoner har bedt oss om ikke å omtale de unge som var på Utøya som «overlevende», men som «de som kom tilbake».
Bistandsadvokatene har påpekt faren for tidspress og feil når det åpenbart legges så stor vekt på å få straffesaken avklart før Norge markerer at det er gått ett år siden den tragiske hendelsen sist sommer. For første gang utarbeides en alternativ rapport om tiltaltes tilregnelighet, før straffesaken er påbegynt. Forslag til endringer i lov om psykisk helsevern sendes ut på høring med rekordkort svarfrist.
Dette og flere andre eksempler viser at vi tar spesielle hensyn. I noen tilfeller kan det finnes gode grunner, men generelt vil jeg advare mot «lex Breivik». Språket vårt og spillereglene våre er en del av vår kultur og vårt demokrati. De skaper identitet, lik forståelse og nødvendig forutsigbarhet.
Rettssikkerhet skal sikre den enkelte mot overgrep fra fellesskapet, også når alt synes avklart og følelsene er sterke. Fordi dette er så viktig for oss, går rettssaker i all hovedsak for åpne dører. Det betyr at alle skal kunne kontrollere at rettsstaten fungerer. I vårt samfunn har mediene et særlig ansvar for å overvåke dette på vegne av allmennheten.
Derfor er Adresseavisen på plass i Oslo tinghus mandag morgen.
