Den tidligere landslagskapteinen i Counter-Strike hviler aldri. Akkurat nå soler han sine vinterhvite legger under Californias sol. Og hvordan reisen dit foreløp seg - det forteller han selv.
Ut på tur, aldri sur. Ikke en gang femten dramatiske kuldegrader kan hindre Pet Shop Boys og ”Go West” i å bryte nattens stillhet. Vindskeive 90-tallshits til tross – dette blir en lang dag.
Utfartsåren Schipol i Amsterdam er en sjarmøretappe unna for reiselystne trøndere , på nederlendernes gigantflyplass står man på spranget mot en verden full av destinasjoner. Byer og stedsnavn blinker mot strømmen av mennesker som sklir forbi, de travle med slips, stresskoffert og PDA og forvirrede flokker av Sørkoreanere på pakketur.
I mitt tilfelle har rutinen slått inn og jeg kan skritte opp og ned på ”Holland Avenue” med fem timer å slå i hjel. Schipol er en gammel venn og tresko-butikkene er der de alltid har vært og jeg hilser på gulvflisene som alle fikk navn i fjor. Klokken tikker mot boarding. Flyplasstid betyr kjedeshopping av elektroniske dingser med uklare bruksområder, men de blinker i det minste muntert mot to meter trøtt trønder.
Å reise til Uniten er ikke akkurat en meningsfull øvelse i gjestfrihet etter dagen i september som traff næringen så hardt. Jeg prøver å huske dette i den spontane irritasjonen over å måtte flekke fram passet for niende gang.
Det er nye regler for håndbagasje i EU og enda nyere for reisende til USA blir jeg fortalt. Jo og ja, svarer jeg mens jeg undrer på hvorfor luftfartsmyndighetene alltid treffer disse tiltakene etter noen har blitt tatt på fersken med uedle hensikter.
Var dette så usannsynlig i utgangspunktet at sikkerheten må komme rekende på ei fjøl som en dårlig ad hoc konklusjon? Deodorantpolitiet jakter i alle fall på han Davidoff og synderen fakkes snart og føres bort. Her skal det safes!
Rakkeren skal røntgenskannes, bades i syre og trykktestes før den forsegles, klaret for overfarten. Gud forby at noen tar i bruk ny-innkjøpte antiperspiranter i løpet av en 30 timers reise i kvegvogna. Den frie verden vinner igjen.
Den eldre damen bak meg er tydelig misfornøyd, hun ønsker å bytte sete. Et ønske hun ser på som en plikt for en ung, veloppdratt mann å etterkomme. Glem det. Honnør får man på bussen, på flyreiser lengre enn fire timer er det every man for himself!
Flyet takser ut fra gaten og én plastikksmakende karamellpudding senere sovner jeg fornøyd på sete 21 H.
