I neste uke legger mediestøtteutvalget frem sin innstilling. Da starter kampen om avismoms.
For første gang får vi nå en skarp debatt om hvorvidt det skal innføres moms på aviser. Dette handler om mer enn avisbedriftenes økonomi. Viktigere er konsekvensene det får for journalistikken.
Norge er et av de mest avislesende land i verden. Samtidig tar vi i bruk nye medier i minst like stor grad som andre land. Vår mediehverdag preges av et stort mangfold av tilbud. Fremtidsutfordringen handler derfor ikke om volum, men om journalistikkens plass i vårt demokrati.
Spørsmålet kan spisses slik: Får vi en nyhetsjournalistikk laget av lokale, kompetente redaksjonelle miljøer, eller kan vi like gjerne basere oss på internasjonale nyhetsmotorer og mer eller mindre kvalifiserte bloggere?
Det har til nå vært stor enighet om mediepolitikken her i landet. Den har i hovedsak bestått av null moms på aviser generelt og produksjonsstøtte til enkelte lokalaviser, meningsbærende aviser og aviser som er nummer to på sitt utgiversted.
Den digitale hverdag er for lengst et faktum. Nyheter formidles i mange flere kanaler enn avis, radio og tv. Derfor var det ikke overraskende at daværende kulturminister Trond Giske for et drøyt år siden oppnevnte et utvalg som skulle se på mediestøtten på nytt. Alle skjønte at det ville komme endringer. Få hadde forutsett at den mest betente diskusjonen for første gang kom til å handle om moms eller ikke moms på papiraviser.
Som sjefredaktør i Adresseavisen, styreleder i Norsk Presseforbund og nestleder i Norsk Redaktørforening er jeg naturligvis opptatt av statens mediepolitikk. Noen kunne mene at denne saken handlet om å ta vare på en syk mor. Mitt svar er: Moms eller ikke moms på papiraviser handler mer om forholdet mellom stat og publikum enn om mediebransjens økonomi.
Norge er ett av flere land i Europa som har holdt fast ved null moms på aviser. Det har vi kunnet gjøre fordi ordningen er gammel. Den ble innført før vi forpliktet oss til de europeiske reglene om lik konkurranse. En tilsvarende ordning har det ikke vært mulig å innføre for nye, digitale medier. Her har momssatsen derfor vært normalen på 25 prosent. Mange mener det er vanskelig å argumentere for at nyheter på papir og nyheter på en digital plattform skal behandles ulikt.
Signalene er tydelige. Deler av mediestøtteutvalget vil foreslå moms også på papiraviser. For å oppnå en logisk og nøytral ordning, går man inn for en lav og lik moms på alle plattformer. Skulle et slikt forslag vinne frem, vil konsekvensene blant annet være: Dagens særordning med null moms på nyheter i papiraviser, vil aldri kunne innføres igjen. En ny ordning med lavmoms kan lett bli endret, og satsen kan justeres oppover til 25 prosent på alt medieinnhold. Dyrere aviser vil lett forsterke opplagsnedgangen i avisbransjen. Inntektsbortfallet svekker avisene og vil bli forsøkt kompensert med økte reklameinntekter.
Norske avishus er blitt mediehus. Ved siden av papiravisen, oppdateres nyhetsbildet også på nett. Nye debattfora er etablert, og borgernes stemme er tydeligere enn noen gang. Vi kan høre, se og lese nyheter over alt. Når lurer alle på om lesebrett vil ta over papiravisens plass på frokostbordet. Samtidig har den nye formidlingsplattformen ført verden nærmere oss. Vi kan velge mellom lokalaviser og nyhets- og underholdningsfabrikker fra alle land.
Våre mediers styrke er nærheten til publikum. Mange undersøkelser viser at de viktigste og mest relevante nyhetene lages i små og større redaksjoner med fagutdannede journalister under en redaktørs ansvar. Det gjelder både på papir og på nett. Også de mindre avisene har tilpasset seg en ny medietid.
Denne journalistikken har hittil vært finansiert av leserne som betaler for papirutgavene, og av reklameinntekter både i papiravisene og i de digitale kanalene. Nå ser vi konturene av en ny modell der avisabonnementet ikke lenger bare er knyttet til papiret, men til brukerbetaling av alt innhold, også på nett.
Lavere moms på digitale nyhetsprodukter kan derfor bli viktig med tiden, men usikkerheten er stor. Frem til nå har nesten ingen klart å erstatte abonnementsinntektene fra papir med innholdsinntekter fra nye plattformer. Dermed gir avgiftsreduksjonen på digitalt innhold liten effekt i forhold til avgiftsøkningen på papiraviser. Lav moms på ingenting, er ingenting. Litt moms på mye, blir mye.
Som nevnt vil konsekvensen av avismoms bli at en større andel av mediehusenes inntekter kommer fra reklame. Det innebærer igjen at brukerne i mindre grad er med på å finansiere den nyhetsjournalistikken de trenger. Dersom denne utviklingen forsterkes, er det stor fare for at den uavhengige og «ulønnsomme» journalistikken svekkes. Avisene må i større grad tilpasse seg annonsemarkedet.
Innføring av moms på avisene, vil også gi staten nye inntekter. Disse pengene kan politikerne helt eller delvis dele ut igjen til mediene, i form av tilskudd og støtteordninger. Uansett hvordan disse tilskuddene fordeles, innebærer dette tettere bånd mellom staten og mediene. Pengene går til de som til en hver tid oppfyller myndighetenes kriterier.
Det innebærer også større usikkerhet fra år til år når statsbudsjettene skal salderes. Hvorfor skal mediebransjen ha så store overføringer når sykehusene trenger mer? Avismoms kan bidra til at vi får færre aviser. Det er ikke umiddelbar fare for at vi i Norge vil ha for få nyhetskanaler. Det er heller ikke grunn til å engste seg for manglende nyhetsdekning av de store hendelser, minutt for minutt. Live!
Spørsmålet er heller hva slags medier vi vil få og ikke minst hva slags journalistikk som blir prioritert. Jeg mener at dette er viktig. Diskusjonen om avismoms bør bli like intens som striden om matmoms på 1970-tallet fordi dette handler om grunnleggende spørsmål i vår hverdag, om lokaljournalistikkens plass i vårt demokrati.
I Norge har nesten alle lokalsamfunn en avis de regner som sin. Det må bety at avisene er med på å forme vårt samfunns identitet. Avisen er publikums talerør og en viktig arena for deltakelse i samfunnsdebatten. Det vil de fleste av dagens aviser fortsatt kunne være også om momsreglene endres, men vi må ikke undervurdere konsekvensene av at inntektene i stadig økende grad blir avhengig av annonser og vekslende statsstøtte fra år til år.
En langsiktig, forutsigbar og generell støtteordning rettet mot publikum, er derfor mye riktigere enn næringsstøtte til visse mediebedrifter eller noen av tidens populære enkeltprosjekter.