De siste 20 årene har to iranske kvinner blitt tildelt Nobels fredspris. Shirin Ebadi, advokat og menneskerettighetsforkjemper, ble tildelt prisen i 2003. Narges Mohammadi, fysikkutdannet og menneskerettighetsaktivist, mottar den i år. To kvinnelige aktivister fra ett land. En ny rekord i historien til Nobels fredspris. Etter min mening kaster det lys over spørsmålet om iranske kvinners kamp for å frigjøre seg fra religiøst tyranni. I stedet for bare å fremheve de to individene sine navn, representerer dette essensen av prisen.
I løpet av det siste året har bevegelsen «Kvinne, Liv, Frihet» gjort at medier over hele verden har rettet sin oppmerksomhet mot Iran. Denne gangen var det ikke atombomber eller truende uttalelser fra Shia-leder Khamenei som var nyhetsverdig. Drapet på en ung jente ved navn Mahsa Jina Amini var det som førte til opprøret blant jenter og kvinner som har nådd kanten av det politiske religiøse tyranni.
Dette opprøret forbauset verden. De som pleide å se på muslimske kvinner fra Midtøsten som undertrykte, passive, uten utdanning og underlagt menn, fikk plutselig se jenter og kvinner som tappert sto opp mot statens bevæpnede agenter med skyteklare våpen. Kvinner som frigjør sitt vakre hår, håret som ifølge lover i den islamske republikken betraktes som et kriminelt bevis fra tvangen om å bære hijab. tvungen hijab-burde. Denne bevegelsen brøt stereotypen om «Midtøstens kvinner» i verdens sinn.
4. oktober 2022 beskrev jeg dette i et dikt:
«De ble drept
mens de gikk i gatene
De ble drept
mens de lo
De ble drept
mens de sang
De ble drept
mens de danset
De ble drept
fordi de ble forelsket
De ble drept fordi de insisterte på å leve
og fremdeles
De går i gatene
De ler
De synger
De danser
De forelsker seg og
De blir født igjen og igjen
Inn i dette jævla livet
Disse vakre søstrene mine!»
Det kom ikke som noen overraskelse da Berit Reiss-Andersen, leder av Den Norske Nobelkomité, innledet kunngjøringen av Nobels fredspris med slagordet «Zan – Zendegi – Azadi. Woman – life – freedom.»
Den Narges Mohammadi jeg kjenner i dag, er svært forskjellig fra kvinnen jeg først møtte for rundt 20 år siden. På den tiden var hun ektefellen til en politisk fange og jobbet aktivt for å sikre ektemannens frihet. Hun deltok i politiske møter og mediedebatter. Men noen år senere rettet hun innsatsen sin mot menneskerettighetsspørsmål. Hun engasjerte seg i aktiviteter under paraplyen til organisasjonen Center for Human Rights Defenders. Organisasjonen ble grunnlagt av Shirin Ebadi for å stoppe henrettelser og urettferdigheter rettet mot religiøse eller etniske minoriteter.
I løpet av disse årene har Narges også gjennomgått forandringer. Hun er en av kvinnene som, til tross for at hun tilhører en tradisjonell og religiøs familie, har fjernet sløret sitt. Hun frykter ikke kritikk fra omgivelsene. Kampen for kvinners rett til å kle seg fritt i Iran er nå er et symbol for alle som mener at religion bør skilles fra politikk. De som motsetter seg inngrep fra moralsk-politiske krefter i deres private, sosiale og politiske liv. Det er en daglig kamp – og de betaler en høy pris for dette.
Den 10. desember, når denne prisen tildeles Narges, håper mange mennesker i Iran at det globale samfunnet vil høre deres stemme. At de vil støtte denne folkelige, sekulære bevegelsen i stedet for å inngå avtaler med islamister og mullaene som har makten i Iran. Det er denne folkelige bevegelsen som har størst potensial til å gi oss drømmen om fred i Midtøsten.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!