Debatten om Muhammed-tegninger går lett i sort-hvitt. En skarp strek kan føre til at tegner og mediehus blir truet på livet. Velger man å unnlate å publisere en tegning som kan provosere, mener noen at man er truet til taushet og representere en fare for ytringsfriheten.
Sommeren 2008 trykket Adresseavisen en JanO-tegning av en terrorist. Dette var en spontan og sint reaksjon mot fundamentalistene som i Muhammeds navn angrep den danske ambassade i Islamabad. Bomben var en hevn for den danske avisen Jyllands-Postens omdiskuterte tegninger.
Mange oppfattet vår tegning som en Muhammed-karikatur, og vi mottok sterke reaksjoner, fra moskeen i Trondheim til universitetet i Islamabad. Også internt i Adresseavisen var det ulike meninger om hvorvidt tegningen burde vært publisert. Redaksjonsledelsen og tegneren gikk fra radiosendinger til tv-sendinger. Det ble tydelig at mange misforsto eller ville misforstå. Det har vi lært av.
Fredag morgen i forrige uke lå neste utgave av Ukeadressa som vanlig fortrykket etter hektisk innspurt dagen før. Den skulle stikkes inn i hovedavisen før utsendelse til abonnentene neste morgen. JanO hadde tegnet til spalten «Baksnakk», som denne gangen var viet Jyllands-Postens tegner Kurt Westergaard. Ukeadressa var blitt sendt til trykkeriet, uten at tegningen ble tilstrekkelig diskutert og forankret.
Vi var i tvil om hvordan budskapet ville bli oppfattet, særlig på bakgrunn av den på nytt tilspissede situasjonen rundt Jyllands-Posten. Etter en diskusjon i redaksjonsledelsen, og i samråd med JanO, ble vi enige om at denne tegningen ønsket vi ikke å publisere. Den kunne misforstås på en måte vi ikke kunne stå inne for.
Selv om det ikke er første gang, er det meget uvanlig at vi kasserer et helt magasinopplag. Vår redaksjonelle vurdering måtte likevel gå foran kostnader og den smule dramatikk det lå i å trykke magasinet på nytt.
For NRK ble dette en spennende nyhet om Adresseavisen. Vi mente at en av mange interne diskusjoner som endte med at vi ikke publiserte, i all hovedsak var en intern sak.
NRKs oppslag er også blitt fanget opp utenfor landets grenser, og lokale som nasjonale bloggere har tatt avstand fra vår beslutning. Uten å ha sett tegningen, karakteriserte noen oss som ettergivende og en fare for ytringsfriheten. Fordi undertegnede også er styreleder i Norsk Presseforbund, mener noen at jeg har en særlig plikt til å utdype og forklare vår beslutning.
Det er redaktørens rett og plikt å bestemme hva som skal publiseres. Alle redaksjonelle medarbeidere i alle mediehus må forholde seg til dette hver dag. Det er ikke brudd på ytringsfriheten når redaktøren sier nei til en tekst, et bilde eller en tegning fra en av medarbeiderne.
Dette tilfellet var spesielt, både fordi tegningen var relatert til «Muhammed-striden» og fordi uheldige omstendigheter gjorde at beslutningen kom etter at magasinet var trykket. Det rokker likevel ikke ved det prinsipielle. Selv en så fremragende tegner som JanO ønsker, og trenger, en redaktør.
Fredag publiserte fagbladet Journalisten JanOs tegning. Jeg synes det er uheldig at vår tegning publiseres et annet sted. Men jeg forsvarer Journalisten-redaktørens rett til å vurdere annerledes.
Selvsagt er ikke striden om Muhammed-tegninger lenger bare én av mange vanskelige saker en redaksjon må ta stilling til. Den er blitt en symbolsak. Og som i alle symbolsaker, blir den raskt polarisert: sort og hvit.
Som sjefredaktør i Adresseavisen får jeg av og til spørsmålet: Er du for eller mot å trykke Muhammed-karikaturer? Til det svarer jeg:
Den ene alvorlige feilen vi kan gjøre er å gi etter for press. Det kan ikke aksepteres at lovlige ytringer straffes med vold eller trussel om vold, selv om ytringene er skarpe og kan oppleves urimelige eller sårende. Vårt demokrati bygger på stor åpenhet og på at ytringer møtes med ytringer. Å forsvare ytringsfriheten omfatter også det å stå opp for retten til å ytre seg, selv om man selv ikke liker eller er enig i innholdet.
Derfor vil vi i Adresseavisen ikke gi etter for press dersom vi mener det er viktig å informere, dokumentere eller kommentere en sak, uavhengig av reaksjonene som måtte komme. Det gjelder også saker som handler om tro og det noen definerer som hellig.
Den andre feilen vi etter min mening kan gjøre, er å trykke provoserende Muhammed-tegninger for å vise at vi tør, for å demonstrere at vi ikke lar oss presse.
Det er etter min vurdering ikke å forsvare eller forvalte ytringsfriheten på en ansvarlig måte, men mest å vise sin makt.
Derfor står vi i denne situasjonen: Vi må vurdere fra sak til sak og fra gang til gang om dette er noe vi trykker eller ikke vil trykke. Er det viktig nok og kan det misoppfattes eller misbrukes, er noen av spørsmålene vi må stille.
I spørsmålet om Muhammed-karikaturer er dette blitt vanskeligere enn i mange andre saker. Nettopp fordi dette har utviklet seg til å bli en symbolsak, er det også nødvendig å stille noen tilleggsspørsmål: Kan vår tegning misoppfattes som en provokasjon, langt ut over det vi ønsker med publiseringen? Og, kan vårt oppslag av noen misbrukes og bidra til å eskalere en strid som allerede handler om liv og død? Til og med her i landet.
Sist lørdag hørte jeg på Laila Bokhari. Forskeren, forfatteren og diplomaten med pakistansk far og norsk mor. Hun samtalte med et stort publikum på Stokkøya om bakgrunnen for terror og konflikt. Bokhari har, ved siden av sin forskning om terror, nettopp gjennomført en reise i Pakistan for bedre å forstå hva som skaper hatet vi opplever sterkere enn på lenge og for å forstå hvordan hennes eget hjemland er blitt selve klekkeriet for dette hatet.
Laila Bokhari, som nå skal tjenestegjøre som norsk diplomat i Pakistan, fortalte levende om hvordan hun som forkjemper for ytringsfrihet og våre grunnleggende verdier samtidig måtte forsøke å finne svar på hvorfor barnebarn av innvandrere fra Pakistan kan bli de mest ekstreme og tilsynelatende være villige til å gi sitt eget liv for en religion de bare har uklare forbindelseslinjer til.
Det svaret hun dvelte mest ved var: De leter etter å høre hjemme et sted, finne en fellesnevner som gjør dem sterke. Religionen blir denne fellesnevneren.
Vi i pressen har et særlig ansvar for å vise at ytringsfriheten er det beste midlet vi har for å løse konflikter, mer enn å skape eller tilspisse dem. Av og til kan jeg som redaktør tenke at forsvaret av ytringsfriheten er knyttet til folks rett til å blåse ut sin frustrasjon. Da minner jeg meg om at forsvaret av ytringsfriheten handler om noe mer, nemlig overbevisningen om at frie ytringer, kunnskapssøking, kritikk og debatt i det lange løp er det beste redskap vi har for å utvikle samfunnet vi lever i – og bygge broer over skarpe motsetninger.
Noen ganger er informasjonen eller budskapet likevel så viktig at vi må og vil publisere, uavhengig av hvilke reaksjoner det medfører. Da er det som oftest etter et planlagt og gjennomtenkt redaksjonelt arbeid.
