I desember tapte jeg 400 000 kroner i siste sving i racingspillet Project Gotham Racing 3 fordi franske Philippe Vaillant (21) bommet på en kollisjon. I går kveld var han igjen i fokus.
Etter tre knappe dager i englenes by stod årets viktigste kamp for tur – EM-finalen fredag kveld. Matchen som så og si bestemte alt. Tap betød ydmykelse, bortkastede treningstimer og tidlig hjemreise. En seier ville garantere store opplevelser utover sommeren og holde liv i drømmen om å vinne fem hundre tusen dollar på direktesendt TV i verdens største konkurranse.
Tre nervøse uker
CGS sendingene her borte gjøres LIVE og går ut til 100 millioner husstander .
-Blir du ikke nervøs, spurte en venn meg nylig. Svaret jeg ga var nei, men sannheten er at det blir jeg, bare ikke før og under selve kampen. De siste to ukene har vært ulidelige. Det er ingen tvil om at spillernes ferdighetsnivå, der er det verdensklasse over hele linja, men det de får ut der oppe med alle de blinkende lysene, kameraene og noen hundre skrikende mennsker i publikum – det er en helt annen sak.
Har jeg forberedt dem godt nok mentalt? Vet de hva de må tenke på for å unngå å bli for nervøse?
Dette er spørsmål som gnager og gnager fram mot den store dagen. Da svinner nervøsiteten hen, det er for seint å gjøre noe og det får gå som det går. Fredag kveld mot Stockholm gikk det heldigvis bra. Men ikke uten dramatikk i en match som ble vunnet med knappest mulig margin i siste øyeblikk.
Siste runde, siste spill
Jeg sitter på huk, svetten og sminken renner.
Fire av fem konkurranser er over og vi leder med to poeng – det betyr at de to bilkjørerne, Philippe fra Frankrike og Erno fra Finland, ikke kan plassere seg dårligere enn nummer to og tre. Da kan flyturen hjem til uka bli en realitet. De to spillerne har vært i denne situasjonen før – hvor de må avgjøre i vår favør.
I desember tapte vi 400 000 kroner og muligheten til å spille VM-finale da de ikke maktet å hente inn nok poeng mot Carolina Core. Skrekken var at det fortsatt skal sitte klistret på netthinna og hindre dem i å konsentrere seg om det de måtte gjøre mot Stockholm.
Dommeren skriker «- Start the match», og tre av de fire bilene kjører inn i hverandre. Den svenske spilleren kommer seg unna og tar ledelsen. Han har et solid forsprang med lagkameraten på slep, Berliner-gutta er på tredje og siste plass. Det holder ikke og det blir et rotterace uten like for de livsviktige poengene.
Erno innhenter straks Stockholms nummer to og smeller støtfangeren inn i ryggen hans slik at racerbilen slynges inn i veggen – Philippe følger opp med en ny kollisjon som spinner svensken rundt 360 grader. Han er uten mulighet til å komme tilbake i løpet. Det skal være kaputt, slutt og fullstendig finito, men det er fortsatt to runder igjen som må kjøres feilfritt.
Finnen Erno tar seieren på forskudd og vinker fornøyd til publikum uten å se på skjermen der bilen hans turer i vei i 250 kilometer i timen. Jeg har hjertet mellom adamseplet og drøvelen og skriker til han at han har å se på den jævla skjermen til han krysser målstreken. Og det gjør han på andre plass. Philippe tar tredje og resten er av historien er gledeshyl, noen tårer og lilla Berlin Allianz drakter som hopper rundt i ekstase.
Europamestre med 21 poeng mot 20 og drømmen om de 500 000 dollerne lever enda noen uker.
