«Hvis landsbyen ligger over der og de ikke kan slippe unna, hvor kommer de da til å løpe? Først alle sammen den veien. Greit. Der legger vi ut noen hoppminer. Straks forandrer de andre retning og kommer løpende denne veien, rett mot oss, og innenfor skuddvidde av maskingeværet her, og da er de ferdige!»
Scenen som beskrives, er hentet fra Yizhar Amilanskys roman «Khirbet Khizah», som utkom på hebraisk i 1949. Boken ble i sin tid betegnet som en sensasjon fordi forfatteren var jøde og medlem av Knesset.
Og fordi den handler om israelske styrkers rasering av palestinske landsbyer i 1948, og ikke minst fordi historien fortelles av en israelsk soldat.
«Khirbet Khizas» har først de senere årene blitt oversatt til andre språk. Jeg leste den på ferie i Palestina i sommer, og nikket at boken er skremmende dagsaktuell. For det er jo dette som skjer nå også i Palestina; israelske myndigheter gir beskjed om å sikre Israel nye områder der de kan lage bosettinger.
Den gryende optimismen om en virkeliggjøring av tostatsløsningen noen mente å spore etter at Mahmoud Abbas for litt siden fikk FNs generalforsamling med på å gi Palestina status som observatørstat, mot fredsprisvinner Barack Obamas stemme, ble forsøkt skutt i filler av Benjamin Netanyahu dagen etter. Da ga den israelske statsministeren ordre om byggestart av 3000 nye bosettinger i det såkalte E1-området øst for Jerusalem.
Dersom byggeprosjektet gjennomføres, vil Vestbredden i realiteten bli delt i to og Jerusalem vil være avskåret fra Vestbredden.
Norges utenriksminister Espen Barth Eide reagerte på byggestartordren med å si at Israels beslutning umuliggjør en gjennomføring av en tostatsløsning på en meningsfull måte. Eide ba Israel skrinlegge byggeplanene.
Samtidig ble Israels ambassadører innkalt til utenriksdepartementene i London, Paris, Madrid, København og Stockholm for å motta en kraftig protest mot det mange mener er Israels hevn etter FNs ja til å gjøre Palestina til observatørland.
–Når det gjelder bosettingene, er vi enige om å være uenige, sa Angela Merkel på en pressekonferanse etter et møte med Benjamin Netanyahu nylig. Den tyske lederen understreket at hun er på linje med andre vestlige land, når hun uttrykte håp om at Israel dropper planene om de nye boligområdene som vil dele Vestbredden i to.
«Du bommet, sa Moishe fra kikkerten. Litt lenger til høyre, og høyere. Nå! Skyt! Vi lot oss rive med. Jaktlysten, som er nedlagt i alle mennesker, hadde oss nå i et fast grep.»
Sommervinden var sval og middagen hadde vært utmerket. Det var i juni i år og jeg satt ved det kolossale, halvåpne vinduet i restauranten på Hyrdemarken utenfor Betlehem sentrum og lot blikket hvile på de gamle olivenlundene som i generasjoner har gitt liv til palestinske jordbrukere og deres familier.
Jeg åpnet «Khirbet Khizas» for å lese videre om soldatenes herjinger, da israelske bulldosere rykket inn i synsfeltet mitt og olivenlundidyllen sprakk som så mange ganger før når jeg har besøkt landområdet som FNs generalforsamling i 1947 vedtok å dele i en jødisk og en arabisk stat. Nye boliger skal reises, og til det trengs mer jord. Oliventrærne gjorde ingen motstand denne dagen heller.
Yizhar Amilansky, som døde i 2006, var jøde og israelsk soldat i 1948. Han kom fra en familie som emigrerte fra Russland i 1830, og han var medlem av Knesset, Israels nasjonalforsamling, i nesten 20 år for Mapai, som senere ble en del av Arbeiderpartiet. Som forfatter kalte han seg S. Yishar, og ble hedret med Israels tre største litterære priser. Han var dessuten lærer og professor ved det hebraiske universitetet i Jerusalem.
Han var en israelsk stemme som ble hørt, også av hans landsmenn. Da «Khirbet Khizas» utkom, skapte romanen oppstandelse i Israel. En lang rekke heftige debatter fulgte i bokens kjølvann. Siden har den fortsatt å utfordre israelske politikere. Det geniale øyeblikket i boken oppstår i det sekundet det går opp for fortelleren, soldaten, hva det er han er med på. Det er formulert slik:
«Hva var det egentlig vi gjorde oss skyldige i her i dag? Vi jøder drev folk i landflyktighet.»
Så enkelt kan det sies. Og slik:
«Vi kom, vi skjøt, vi brente, vi sprengte, vi jagde, vi sendte i eksil. Hva faen hadde vi her å gjøre.»
For øvrig er alt ved det gamle i denne delen av Midtøsten når det stunder mot jul. Turistene skal atter bølge inn i Betlehem for å besøke Fødselskirken og stedet Jesus ble født. Gaza har skutt fra seg for en stund, mens Israel atter en gang har bombet Gaza tilbake til steinalderen.
I Ramallah er Yassir Arafat hentet opp fra graven og tatt prøver av, for én gang for alle å finne ut om han ble forgiftet eller ikke.
Som om det spiller noen rolle.