Kritikken er hard, med den er berettiget. Grunnlaget for mistillit har aldri vært sterkere siden Kings Bay, som førte til regjeringskrise i 1963.
Terroren som kostet 77 mennesker livet 22. juli 2011 er i særklasse en komplisert sak, også politisk. Flertallsregjeringen statsminister Jens Stoltenberg leder overlever fordi hans støttespillere i Stortinget aksepterer og godtar hans historiske beklagelser som omfatter alt som sviktet. Og det var mye. Opposisjonen er ikke så villig til å godta beklagelsene, men er heller ikke innstilt på mistillit. Derfor overlever den rødgrønne regjeringen terrorsaken.
Det er en historisk demonstrasjon av vårt gode demokratis svakhet. Alle feilene som ble begått, og som er dokumentert og akseptert av regjeringen som sannhetsgrunnlag, får ingen følger. Ansvar er blitt et begrep som politisk er vanskelig å fange. Regjeringen som står ansvarlig for alt som ikke ble gjort eller gjort feil, bestemmer selv at den er best til å rydde opp. Opposisjonen i Stortinget vil ikke ha krise et halvt år før valget. De tar ikke en gang sjansen på å nærme seg krisen.
Derfor slipper Jens Stoltenberg og de rødgrønne billig unna. Det som normalt omtales som politisk ansvar har fått en helt ny betydning. Nå er den ansvarlige blitt den beste til å rydde opp i egne feil. Før var det motsatt. Selv om vi alle misliker det, også Stoltenberg, har han selv bidratt til at terroren har skapt en ny parlamentarisk tradisjon: Ansvar uten konsekvenser.
Det hadde aldri vært mulig uten alle som har gått av, som justisminister, politisjef og PST-sjef. Som perler på en snor har nesten alle med ansvar fått nye posisjoner: Gaten inn til Høyblokka ble ikke stengt, nødnettet fungerte ikke, gummijolla stoppet, helikopterberedskapen sviktet, planverket ble aldri tatt i bruk. Og det var verre enn som så, fastslo granskningskommisjonen.
Derfor blir selv en hard kritikk, for det er den, ganske mild. Det kan bidra til at vårt samfunn mister demokratiske styringsredskaper som vi har god grunn til å ivareta. Når Aps Martin Kolberg sier at vi, altså de rødgrønne, kritiserer myndighetene, mens opposisjonens kritikk er rettet mot regjeringen, skaper han en alvorlig forskjell. For regjeringen er og skal være myndighetene. Det er derfor vi har politikere til å styre landet.
Statsministerens beklagelser avgjorde utfallet. Beklagelsene var en selvfølge. De måtte leveres. Men det var altså nok.