Bruken av religiøse symboler er blitt mer synlig, i en tid hvor samfunnet blir stadig mer verdslig.
Alle har rett til å kle seg akkurat som de vil, men ikke i enhver sammenheng. Mange arbeidsplasser har detaljerte regler for påkledning som kan ligge tett opp mot et uniformsreglement. Det kan være en hårfin balansegang mellom det som er tillatt og det som er forbudt. I det øyeblikk religiøse symboler kommer til syne, kan det spisse seg til. Hijab, burka og turban kan skape utfordringer i mange miljøer.
Folkemeningen er klar: Hold religiøse symboler unna jobben. Det er konklusjonen i en omfattende undersøkelse Stiftelsen kirkeforskning presenterte tidligere i uken. Den ble gjennomført for å kartlegge tros- og livssynspolitiske holdninger. Tre fjerdedeler av befolkningen vil ikke møte myndighetspersoner med symboler som forteller om de er kristne, muslimer eller hinduer. Særlig viktig synes det å være at lærere, dommere og politi fremstår på en nøytral måte.
Vi lever i et stadig mer sekulært samfunn. Men selv om frigjøringen fra de religiøse normer og autoriteter er kommer langt, er det fortsatt mange spor etter våre kristne tradisjoner. Samtidig har vi fått et stort religiøst mangfold. Det skaper spenninger og byr på utfordringer, der fordommer kan sette viktige prinsipper på prøve. Religionsfriheten vi har står fjellstøtt. Og staten skal ikke bestemme hvordan vi går kledd. Kineserne har prøvd det. Nå syr de i stedet klær til hele verden.
Klær har ingen ting med religion å gjøre for kunder på et kjøpesenter. Men klær gir for mange signaler om tilhørighet og kultur. Bunad er mer populært enn noen sinne. Det kan kanskje si noe om behovet for å markere tradisjoner. Det er åpenbart et behov som også gjelder mange med innvandrerbakgrunn. Forskjellen er den religiøse tilknytningen symbolplaggene har.
Det er i arbeidslivet problemstillingen betyr noe. I politiet, i domstolene, i klasseværelset og til dels innenfor helse og omsorg, pluss bygg og anlegg. For å si det enkelt, kan det være vanskelig å kombinere hjelm og turban. Eller for å ta et annet eksempel; pasienter flest ønsker å se ansiktet til sykepleieren. Niqab egner seg derfor dårlig, siden bare øynene synes.
Alle og enhver kan gå med hva de vil privat, men på jobben er det annerledes, uten at menneskerettighetene dermed blir brutt. Arbeidstilsynet her laget en detaljert oppskrift som de mener viser hvor grensen går. Tilsynet setter grenser knyttet til estetiske, praktiske og sikkerhetsmessige forhold. Hygiene og matsikkerhet er også nevnt i veiledningen. Mange yrkesgrupper har en form for uniformering, men det anser ikke Arbeidstilsynet som tilstrekelig for å nedlegge forbud mot religiøse plagg.
Det såkalte Stålsett-utvalget, som utredet en ny tros- og livssynspolitikk, ville tillate hijab i politiet. Utvalget var delt, men flertallet mente at myndighetene skal være romslige i synet på bruk av klær og religiøse symboler. Meningen var at det er et viktig prinsipp at borgerne får uttrykke seg gjennom de symboler de ønsker. Det ble tolket som ja til hijab i politiet, noe kulturminister Hadia Tajik omgående sa nei til, med ryggdekning både i regjeringen og et landsmøtevedtak i Arbeiderpartiet. Men de mest uniformerte, Forsvaret, har åpnet for mangt og mye - helt ned til egne nett for lange skjegg.
I Forsvaret kan indiske sikher i uniform bruke turban. Men de kan ikke bruke turban som piloter i jagerfly. De kan heller ikke i en slik rolle nekte å klippe skjegget. Tilsvarende regler gjelder for slottsvaktene i Garden. Alle plagg som skjuler ansiktet, som niqab, jibab og burka er forbudt. Sikher som lar håret gro må feste det i en knute, og lange skjegg må pakkes inn i et nett. Kara, et armbind i stål, må være på høyre hånd. Og kirpan, en symbolsk kniv, må være under jakken. Kippa, en jødisk kalott, kan benyttes når ikke militære hodeplagg er i bruk. Tzitzit, et ponco-lignende plagg, er tillatt under uniformen. Jødiske soldater i Norge kan ikke pålegges å bære plagg der ull og lin er sydd sammen. Det norske forsvarets tilnærming til religiøse symboler har skapt internasjonal oppmerksomhet.
Men Forsvaret er noe ganske annet enn politi og domstoler, der spørsmålet er om religiøse symboler står i veien for upartisk myndighetsutøvelse. De som forvalter statens maktmidler overfor nordmenn må være nøytrale. En politikvinne eller dommer som ikke lar seg identifisere på grunn av hodeplagget, blir helt absurd fordi vedkommende må kunne stå til ansvar for sine handlinger. Hun representerer noe mer enn seg selv om enkeltperson.
Staten skal ikke bestemme hvordan vi går kledd, men det er ikke dermed fritt frem.