Jeg har ikke levd lenge, og mine skarve 18 år virker uviktige i diskusjon med noen som er 50. Likevel har jeg i mitt korte liv hatt orkesterplass til et skifte i hva som er definert som «normal». Jeg har aldri blitt ansett som «normal». Det var ikke så synlig i de tidligste barneårene, men da jeg begynte på skolen ble annerledesheten min veldig synlig. Jeg var liten og tilbakeholden, og likte ikke de tingene de andre barna likte. Det sies så pent at alle foreldre ønsker seg unike barn, mens «spesielle» barn ikke ønsker seg noe annet enn at de hadde vært helt som alle andre. Jeg gikk igjennom seks år med mobbing og utenforskap. Til tross for noe som ble ansett som et bredt normalspekter, hadde det likevel ikke plass til slike som meg. Redningen ble å bytte skole og havne i klasse med mange andre «raringer», hvor vi alle var så glade for å ikke lenger være den snåleste, der vi aksepterte hverandre som vi var.
På videregående møtte jeg imidlertid en forandring, og det kan hende at dette bare er utsikten fra mitt lille hjørne av verden, men nå finnes det faktisk ikke engang et spekter. I stedet for et stort spekter som skal omfavne mange, har man nå fått en rekke mini-normaler. Det finnes så mange bokser, og hver boks har så spesifikke regler at det blir vanskelig for de de aller fleste å passe inn i én av dem. Slik man egentlig skal, ifølge en kanskje noe udefinert opinion. Normalbegrepet strekker seg for så vidt langt utenfor det man skulle operere innenfor før, men hver enkelt boks er så utrolig liten. Hver boks med sitt eget sett med retningslinjer for alt fra politiske holdninger til interiørsmak. På TikTok finnes det guider som forteller deg om du er bi, trans, pan, cis osv. basert på hvilke potteplanter du har, eller hvilke klær som vil fortelle verden at du liker ballett. For det er det som har skjedd; Stereotypene har overmannet det som engang skulle bli et normalspekter med plass til alle og de definerer deg om du vil eller ikke.
Les flere tekster fra vår skrivekonkurranse for unge her!
Og her sitter jeg og skriver fra min egne lille bås, definert av dem som ser meg fra utsiden. Jeg passer inn sånn delvis, noe jeg mistenker er ganske gjeldende for et stort flertall av mine jevnaldrende. Normal er ikke lengre normalt, og jeg tenker at det som muligens var ment som et skifte til det bedre – med plass til alle – ikke lengre har plass til noen som helst. I stedet lager hver og en av oss en falsk identitet som passer oss, og som også passer inn, alle basert på stereotyper. Selv er jeg i boksen for mørkhårede bokormer som strikker og ser Gilmore Girls. Ikke fordi jeg er bare det, men i et samfunn styrt av stereotyper kan man enten bli med – eller ramle helt av lasset. Jeg ble nødt til å lage en persona for meg selv som både passet meg og boksen jeg ville plasseres i. Problemet er når du vokser ut av boksen du valgte deg som tenåring, og etter hvert blir noe helt annet. Da må du ut på letning etter en ny boks, en ny persona, samtidig som du håper å få aksept for endringene fra dem du har delt boks med – flokken din. De du nå ikke har «noe» til felles med lenger.
Å være normal er ikke lengre en sosial funksjon, den er ett bitte lite nåløye ingen kommer igjennom. Den er uten rom for mangfold eller motsetninger. Jeg synes det er trist at mange må velge, må bestemme hvem de er og hva som definerer dem. For saken er at du er ikke bare en ting; jeg er ikke bare en mørkhåret lesehest som liker Gilmore Girls, venninnen min er ikke bare en politisk engasjert, skuespillerspire med marius-genser. Du er ikke bare den som leser denne artikkelen. Menneskets natur er basert på motsetninger og er et spekter av alt og alle som har berørt oss. Mennesket er ikke definerbart, ikke ekstremt. Vi er en regnbue av forandring og interesse. Mennesket er fantastisk, komplekst, dynamisk og aldri, aldri bare en ting.
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!