Alle som hadde gledet seg til å se Trond Giske krype, ble skuffet i går.
Stormen mot næringsminister Trond Giske ble til flau bris i Stortinget i går ettermiddag. Årets største politiske thriller om TV2, Telenor, A-pressen, LO, Trond Giske og Jens Stoltenberg, krydret med store direktører, søkkrike kapitalister og en brun pub, fikk en foreløpig avslutning som et langt gjesp. Saken hadde fortjent en mer underholdende slutt. Men det er kanskje ikke over.
Opposisjonen truer med å reise en sak i kontrollkomiteen. Faren er stor for at det blir en svært dårlig reprise på det heidundrende showet vi har bak oss. Det ble fremført med ærlig engasjement, klare motsetninger, sterke rykter og saftig samrøre. Det var tekstmeldinger, nachspiel og pressekonferanse, og til slutt statsministeren på jubileumsfest med D.D.E. Giskes opplysninger i går svekker ikke showets innhold. På sin pressekonferanse etter rundene i Stortinget, gjorde han det klart at julemenyen ikke var å steke ribbe, koke surkål og plage Telenor.
Det er lenge siden opposisjonen på Stortinget har hatt muligheten til å koke suppe på såpass mange ingredienser. Men å reise en sak i kontrollkomiteen, som altså har vist seg å være et godt og viktig parlamentarisk verktøy, representerer en fare for å plassere komiteen nær et supperåd. Å kontrollere en statsråd som har tatt en liten knebøyning, erkjent at dialogen med Telenor i form (ikke innhold) var litt dårlig, og som åpent har erklært at verktøykassen er ganske tom, blir fort et stort slag i løse luften. For hva skal kontrolleres?
Opposisjonen sier det er brudd på viktige prinsipper i utøvelsen av statlig eierskap. De rødgrønne lovpriser Giske for å ha tatt vare på disse prinsippene. Opposisjonen henviser til noen sider i eierskapsmelding, regjeringspartiene henviser til noen andre. Utøvelsen av statlig eierskap har flere sider. Det er meget romslig i det politiske landskapet Giske har vandret. Det er ikke lenge siden næringsministeren fikk tøff borgerlig kritikk for ikke å være aktiv nok. I Telenor-saken er det blitt motsatt.
Det sier mye om Giskes situasjon at ikke engang statsministeren møter opp når han skal forsvare seg. Det er ganske uvanlig at en regjeringssjef lar statsråder rydde opp alene når det stormer. Det er også ganske uvanlig at statsråden etterpå henviser til at statsministeren var på fest med D.D.E. kvelden før. I tillegg er det ikke mange ganger at en sak som er nedstemt, blir tatt opp igjen som kontrollsak. Giskes redegjørelse ble vedtatt lagt ved protokollen, som det heter når intet skal skje.
Alle rødgrønne partier slutter nå ring rund Giske. Han har tapt saken, men vunnet den politiske kampen. For en sentral politiker er ikke det uvesentlig. Kritikken fra de borgerlige om at han er privatpraktiserende utøver av statlig eierskap, er feil fordi Giske per definisjon er ministeren som representerer eierskapet. Det er ikke Jens, det er Trond som skal si fra. Men uansett; det minner om en nyhet når borgerlige politikere misliker de privatpraktiserende.
Høyres talsmann i Stortinget i går fremholdt at heldigvis hadde Telenor gått til LO, som så sørget for at statsministeren ga Telenor nødvendig støtte til å selge TV2 ut av landet. Det var bak den største eieres rygg, altså Giske i suveren egenskap av næringsminister, men det plaget ikke Høyre. Heller ikke det samrøret koblingene beskriver mellom Telenor, LO, A-pressen og statsministeren, plaget Høyre. Tvert imot var summen av samrøret et argument Høyre la vekt på mot Giske. Det er en ny vri.
Giske trenger intet forsvar fra mediehold. Men journalistikken som ble basert på ubekreftede kilder etter nachspielet, var mildt sagt ikke god. Ingen andre enn Telenor hadde interesse av å spre ryktene mot Giske. De kom på trykk helt ubekreftet, for eksempel i seriøse aviser som Aftenposten, der tidligere direktør nå er Telenor-direktør. Ingen vet hva sannheten er, men det ene rykte er ikke dårligere enn det andre
Krypende politikere har liten fremtid.