Håndteringen av demonstrasjonene i tyrkiske gater viser de mørke sidene ved Recep Tayyip Erdogans regime.
Opptøyene startet med demonstrasjoner for å bevare en park i Istanbul. Utviklingen til flere dagers voldelige sammenstøt med politiet gir hele verden et innblikk i hvordan det står til med statsminister Erdogans «demokratiske» Tyrkia.
Erdogans muslimdemokratiske parti AKP har hatt makten i Tyrkia i elleve år. Partiet har vunnet tre valg på rad, sist i 2011 med rundt 50 prosent av stemmene. AKP har islamistiske røtter, og beskyldes for å snikislamisere landet. Ikke bare ved å begrense makten til hæren, som har vært garantisten for en sekulær stat, men også gjennom endringer i folks hverdag.
Dette har skjedd i ly av en sterk økonomisk utvikling som har skapt mer velferd for folk. Og som har styrket Tyrkia som stormakt. Veksten og moderniseringen har også gitt håp om at landet skulle utvikle seg mer i retning av et liberalt demokrati og søke mer samarbeid vestover. Hittil har imidlertid EU holdt døren stengt for Tyrkia. En uoffisiell forklaring er at Tyrkia er «for stort og for muslimsk», med sine nesten 80 millioner innbyggere, de aller fleste muslimer.
Politiets brutale angrep på demonstrantene og Erdogans reaksjoner viser hvor langt fra et liberalt demokrati Tyrkia er. Terskelen for å bruke tøff politimakt mot demonstranter er lav. Erdogan har stemplet Twitter og sosiale medier som den største trussel mot samfunnet. Og i landet som er verst i verden når det gjelder å fengsle journalister har mediedekningen av gateslagene vært minimale.
Det som topper seg nå kommer på ingen måte brått på. Det har lenge boblet under overflaten. Erdogan har gradvis strammet grepet. Politikken angriper det moderne samfunns åpenhet, fra tilgangen til alkohol og tobakk til pressefrihet. Tilhengerne av den sekulære staten opplever at deres levesett og plass i det offentlige rom er under press. Demonstrasjoner er blitt slått hardt ned på. Internettsider blokkert. Rommet for systemkritikk er lite.
EU har indirekte bidratt til den negative utviklingen. Tyrkias håp om å bli en del av unionen har vært knyttet til demokratiske reformer. Ett steg på veien var å frata hæren makt. Men uten maktfordeling og demokratiske kontrollorganer er det samlet mer makt på Erdogans og AKPs hender. Da EU lukket døren for Tyrkia var det en ydmykelse, og all oppmuntring til å gå videre på reformlinjen forsvant. I dag fremstår Erdogan som en keiseraktig og autoritær leder.
Maktutøvelse i Tyrkia er nærmest blitt et enmanns-show, og opposisjonen er svak. Men hendelsene de siste dagene viser at det er grenser for statsminister Erdogans makt. Planene om å bygge kjøpesenter i parken ved Taksim-plassen er midlertidig stanset. Da politiet trakk seg tilbake, var det angivelig etter at president Abdullah Gül hadde forlangt det. Erdogan innrømmet i går at det ble gjort feil og at politiets fremferd mot demonstrantene var «ekstremistisk».
Tusenvis av ungdommer i gatene viser at Erdogans maktarroganse har gått for langt.