Påsken er de trivelige ritualenes tid. Eggeløp og langtidsstekt lammelår for noen, partering av kvinner og barnedrap for andre.
Skredet kom til samme tid i år. Som i fjor og i forfjor var det stille til midt i februar, men nå rauser krimbøkene inn i redaksjonen. Raskt blir de fordelt til oss som i løpet av den neste måneden skal lese og anmelde svensk småbyhat, danske drapsfinesser og norsk natteangst. Den skandinaviske blodtørsten, nordic noir, er en merkevare på linje med H&M, Lego og Nokia, men burde kanskje heller sammenliknes med Sellafield, kinesiske kullkraftverk og annen alvorlig forurensning.
Silje Bekeng, redaksjonssekretær i Bokmagasinet til Klassekampen, satte ord på ubehaget i en kommentar torsdag: Hvorfor handler så mange av disse bøkene om grov vold mot kvinner? «På stranda, i skogen, i søpla. Partert, partert, partert (…) Ingenting pirrer lesegleden til landets stolte borgere mer enn tanken på at en ung, forsvarsløs kvinne mishandles til døde.»
Noen Harry Hole er jeg så visst ikke, men litt etterforskning viser at Bekeng har sine ord i behold. Her er et lite utdrag fra forlagenes vårkataloger: «En blind kvinne blir funnet drept og partert i Marseille» («Den tredje stemmen» av Cilla og Rolf Börjlind). «Tretti år senere forsvinner to nye kvinner fra samme distrikt; en av dem blir funnet død og ille tilredt i skjærgården» («Jernjomfruen» av A. C. Gjersøe). «Først dukker det blodige liket av en ung jente opp i et skogholt utenfor byen» («Doktor Fredrikis kabinett» av Jørgen Brekke).
Nettopp Jørgen Brekke var en av de ivrigste forsvarerne av den overveldende vold sist gang vi hadde denne debatten, og det er bare to påsker siden. Den gang var det Gert Nygårdshaug, konstruktør av intrikate gåter og finurlige, men nokså fredelige mysterier, som hadde fått nok.
«Jeg har vel sjelden lest så mye – unnskyld uttrykket – søppel som det som utgis mellom to permer i dag, benevnt som krim. Det hjelper lite å skrive om bukspretting, avhogde lemmer og avflekking av hud når språk og komposisjon, for ikke å si plottets troverdighet, er under lavmål», skrev Nygårdshaug i Dagbladet.
Jørgen Brekke, som selv har benyttet seg nettopp av hudavflekking som litterært grep, mente at volden var der med god grunn. Hvilken grunn dette måtte være, fortonet seg fortsatt uklart idet vårsolen tok tak og debatten ebbet ut.
Blant utenlandske observatører av den nordiske forkjærlighet for avskårne lemmer, detaljerte torturscener og oppspretting av kvinner fra vagina til hakespiss, er det vanlig å se volden som en kontrast til den unike idyllen i det skandinaviske folkehjemmet. Det blir ikke dramatisk nok å skildre regjeringens nye produktivitetskommisjon, som er en mer reell trussel, derfor flokkes vi i stedet rundt kvinnedrapene.
Den britiske forfatteren Barry Forshaw har i håndboken «In a Cold Climate. A Guide to Scandinavian Crime» laget en tipunkts liste for den som vil lykkes i sjangeren. I tillegg til en sosialt skadet detektiv, bør bøkene skildre alvorlige problem for den sosialdemokratiske velferdsstaten – og inneholde vold av «industriell styrke». Han siterer sekvenser med utpressing av øyne, masselemlestinger og tortur med dildoer som muntre eksempler.
Det er blitt slik fordi også litterær vold avler vold. For hver grense som overskrides, rykker den neste nærmere. Der Agatha Christie kunne nøye seg med litt cyanid i kveldspjolteren til en spesielt mislikt godseier, for så å bruke resten av boken til samtaler i biblioteket, må en nordisk krim åpne med bestialitet og så trappe opp derfra. Alle nordiske mordere er seriemordere, urovekkende mange av dem hater kvinner.
Men siden den gysende effekt av maltrakterte lik av unge jenter er i ferd med å forta seg, går forfatterne nå løs på barna. Barnedrap har hittil vært noe i nærheten av et tabu i underholdningslitteraturen (legg til de ironiske anførselstegnene selv), og en skulle tro at Utøya ikke gjorde dem mer akseptable. Men det er dit vi skal nå.
Karin Fossums «Helvetesilden» blir markedsført slik av Cappelen Damm: «Rett innenfor døra lå barnet, en unge på fire-fem år. På en smal sofa under vinduet, en voksen kvinne. I munnviken hadde hun en stor flenge, der blodet hadde silt nedover haken.»
Det er meningsløst å beskylde Karin Fossum for kvinnehat, men også de beste i sjangeren blir drevet videre av voldens innebygde og automatiske devaluering. Jo Nesbø ble spurt på en festival i Zagreb hvorfor bøkene hans blir stadig mer voldelige. Han aksepterte ikke uten videre premisset, men innrømmet at han angret på noen av de mest brutale scenene i «Panserhjerte».
All kriminalitet er angrep på tryggheten. Men vi opprøres sterkere jo tydeligere kontrasten mellom uskyld og ondskap blir. Lekende barn og joggende ungjenter er personifisert trygghet. Derfor sitter drapene i Baneheia fast som et nasjonalt traume, derfor følger vi detaljene i drapssaken fra Ålesund på en helt annen måte enn det rettslige oppgjøret etter et drap i rusmiljøet i Oslo.
Kanskje er det en avsporing å tillegge den raskt voksende bestand av krimforfattere intensjoner om å si noe subtilt om at globalisering og nyliberalisme gjemmer seg bak grantrærne for å overfalle og partere troskyldige nordiske sosialdemokrater. Sannsynligvis er de bare deltakere i et kommersielt kappløp der den mest bestialske vinner.
Silje Bekeng argumenterer med at nettopp fordi verden følger den nordiske krimmen så nøye, har forfatterne en unik mulighet til å forbedre sjangeren. «En virkelig cutting edge krim kunne rommet så mye annet enn vår kulturs underliggende fetisjering av vold mot kvinner», skriver hun.
Ja, kanskje vi skal snu nå, før seriemord på barn blir den nye, kule trenden, som gir plass i bokhandlervinduene og invitasjoner til Skavlan. Langfredag tar også slutt. Nordic noir er blitt mørk nok, det er på tide å tenne lyset.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
