Håp i de mørkeste tider

Det er krig i Europa. Ukraina ligger i ruiner og demokratiske rettigheter undergraves av populisme og rå makt. Samtidig med at geopolitiske forskjellene blir større, utvikles et tydeligere sosialt og økonomisk strekk mellom et fåtall veldig rike og et økende antall fattige. Klimakrisen er ikke lengre en fjern fare, men en nært kommende katastrofe. Verden oppleves håpløs mer enn håpefull. Hvordan kan vi da snakke om håp, og hva kan håp være annet enn naivt drømmeri.

Det hevdes at håp gjør oss blind, men uten håp vet vi imidlertid at ingen ting vil endre seg. Det hverdagslige ordspillet om at «så lenge det er håp er det liv» har en kraft og en dypere mening enn å være trøstende ord på veien mot undergang. Håp henspiller på at vi ikke gir opp. Uten håp kan vi heller ikke tro på forandring. For å referere til filosofen Hannah Arendt er håp en dyp menneskelig kraft som får oss til å tenke og handle selv i de mørkeste tider.

I den lille, men viktige boken «Snu tidevannet» med Rosa Luxemburg og Hannah Arendt, diskuterer forfatteren Joke Hermsen hvordan disse to tenkerne ser håp som en analytisk inngang til å forstå sin samtid, og til å endre samfunnet. I tekstsamlingen «Politikk i dystre tider» hevder Arendt at vi i de mørkeste tider må rette vårt håp mot det som kan gi oss klarhet. Håp er ifølge Arendt å være godt forberedt på det som ennå ikke har skjedd. I essayet «Hope in the Dark» poengterer den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit at håp ikke handler om å «lukke øynene for urett», men erkjenne følgene av urett og bedre forstå hvordan urett skjer. For Solnit handler det håpefulle om innsikt, perspektiver og muligheter til forbedring.

Filosofen Bleri Llieshi framhever at i kyniske tider tenderer vi å se håp som naivt, i stedet for å se håp som en endringskraft som kan «skyve oss framover». Sterk inspirert av Martin Luther King, hevder Llieshi at vi kan hente håp i andres fortellinger, men også slik Luxemburg hevder, gjennom kunst, litteratur og musikk der det håpefulle når oss gjennom det sanselige. Filosofen Ernst Bloch hevder at håp leder mennesker til å erkjenne at de ikke lengre er tilfreds med verden de lever i. Slik sett er ikke håp et svevende konsept, men en forutsetting for å gjøre motstand og mobilisere mot urettferdighet. Bloch ser håpet som melankoliens kontrapunkt. Håpet lar oss ikke bli i vemod, passivitet og nostalgi. Håp vender oss framover mot det som skal skje.

Både for Rosa Luxemburg (1871-1919) og Hannah Arendt (1906-1975) står håp sentralt for forståelse av samtiden og i analyser av framtidens utfordringer. De vektla begge politisk frihet og delte en grunnleggende antivoldelig holdning. Både Luxemburg og Arendt mente at politisk frihet bare kunne lykkes gjennom felles ansvar og en kraft som spontant oppsto i folk selv. Forutsettingene for en slik spontan intervensjon var for begge kritisk bevissthet og politisk engasjement basert på et kollektivt ansvar for fellesskapet. I sin tekstsamling «Politikk i dystre tider» hevder Arendt at verden blir mørk dersom mennesker ikke føler et felles ansvar, men bare er opptatt av seg selv og sine egne individuelle interesser. Tap av felles ansvarsfølelse og mistro til det politiske blir av Arendt kalt «verdensløshet», som i siste instans fører til barbari.

Vår tid er preget av økt individualisme, nasjonalisme, fremmedfrykt, politikerforakt og en form for kapitalisme som normaliserer konkurranse som et naturlig trekk ved mennesker og samfunn. Vi lever i en tilstand av «verdensløshet» og hvordan skal vi formulere håp innenfor en samfunnskontekst der slike krefter rammer oss inn som samfunn og mennesker?

Rosa Luxemburg lot seg lede av håp både i tanke og handling. Hun hevdet at «det er og forblir den mest revolusjonære handling å si høyt hva som er». Ut fra demokratiske intervensjoner, samfunnskritikk og en antivoldelig opposisjon var håpet om en bedre framtid drivkraft for Luxemburg. Både hennes forfatterskap og politiske virksomhet var motivert av håp om politisk frihet, selv om dette ga henne mange og lange fengselsopphold. Luxemburgs «Brev fra fengselet», som ble publisert i 1920, drives fram av håp. Innholdet veves sammen gjennom et poetiske språk, skarpe politiske analyser og håp. Brevene formidler også håp gjennom kjærlighet til kunst, litteratur og musikk og det som Hannah Arendt senere skulle omtale som «amor mundi» – kjærlighet og ansvar for verden.

I et brev fra 1917 skriver Rosa Luxemburg fra fengslet «jeg kjenner meg hjemme hvor som helst i verden der det finnes skyer og fugler og mennesketårer». I 1966 publiserte Hannah Arendt «Essayet A Heroine of Revolution» i The New Yorker. Her skrev Arendt at brevene hadde en «rørende menneskelig og ofte poetisk skjønnhet» og at innholdet «ødelegger propagandabildet av den blodtørstige og Røde Rosa». Arendt avsluttet sitt essay med å ytre håp om at Luxemburg anerkjennes som tenker og at hun får sin rettmessige plass i faghistorien innenfor statsvitenskap og politisk teori.

Å kritisere, yte motstand og gjøre opprør var for Luxemburg grunnleggende politiske handlinger som uttrykker den menneskelige rett til å si nei til urett. Selvstendig tenkning, uavhengig vurdering og ytringsfrihet var for henne viktigere enn ukritisk å følge et partiprogram. Samtidig var innsikt, politisk modenhet og åndelig selvstendighet politiske egenskaper som ga verden håp.

Både Arendt og Luxemburg levde i de mørkeste tider i Europa, uten å miste håp, uten å bli kyniske og uten å utvikle forakt, selv for sine politiske motstandere. Begge hadde håp om en bedre verden bygd på politisk frihet og demokrati, og en empatisk og analytisk inngang til å forstå sin samtid og skape en bedre framtid for fellesskapet.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!