Racak-massakren var indirekte hovedårsak til Natos beslutning om å bombe Serbia. Men har vi i vår jakt på de skyldige etter de forferdelige hendelsene på Balkan latt oss forføre av den ensidige fremstillingen av konflikten?
Landsbyen Racak, sentralt i Kosovo, 15. januar 1999: Kampene mellom serbiske styrker og KLA (Kosovo Liberation Army) har pågått i flere dager. Til slutt trekker de serbiske soldatene seg ut og overlater Racak til KLA. Noen timer etter dukker diplomaten William Walker opp. Walker er lederen for Kosovo Verification mission – en OSSE-basert enhet for overvåkning av freden i Kosovo. Han tar en telefon til den amerikanske utenriksministeren Madeleine Albright, før han kaller inn verdenspressen og blir filmet mens han spaserer blant døde mennesker som er kledd i sivile klær og lagt i grøfter som likner graver. En massakre er født.
Eller er den det? Racak-massakren var indirekte hovedårsak til Natos beslutning om å bombe Serbia. Racak var (enda et) bevis på at Serbia drev etnisk rensing i Kosovo. Racak-massakren var også det viktigste tiltalepunktet mot Slobodan Milosevic da han ble stilt for Haagdomstolen anklaget for folkemord. Racak var med andre ord en veldig viktig hendelse. Etter Racak kalte Madeleine Albright partene inn til den siste fredskonferansen i det franske slottet Rambouillet, der det etter kort tid ble det lagt frem betingelser som selv garvede vestlige diplomater mente serberne aldri ville kunne akseptere. Serbia nektet og resten er historie, som det heter.
Etter 78 dagers bombing overga Serbia seg, og i årene etterpå har ICTY (Internasjonale krigsrettribunalet for tidligere Jugoslavia) jaktet på serbere og serbiske offiserer og dømt mange av disse for krigsforbrytelser. I skrivende stund står Radovan Karadzic i Haag anklaget for blant annet Srebrenica-massakrene.
Etter Racak krevde serbiske myndigheter en uavhengig granskning av det som skjedde. Til slutt ble de innrømmet det. Serbiske, russiske og finske rettsmedisinere med Helena Ranta i spissen utarbeidet en rapport. Konklusjonen var ikke entydig. Det begynte å svirre rykter om at hendelsene i Racak ikke var slik Nato fremstilte dem. De serbiske og russiske konklusjonene sådde tvil om at Racak var en massakre. Den finske rapporten lot vente på seg, og da den kom var den ikke i overensstemmelse med den serbiske og russiske. Senere gikk Helena Ranta ut og innrømmet at hun ble presset til å endre konklusjonen i rapporten slik at den var mer i samsvar med Natos ønsker. Finlands Helsingin Sanomat omtalte hvordan Ranta hadde blitt presset av utsendinger fra det finske utenriksdepartementet.
På oppdrag fra EU fortsatte Helena Ranta sin etterforskning av Racak, og da den utvidede rapporten ble ferdig to år senere ble den umiddelbart hemmeligstemplet. Rantas vitnemål i rettsaken mot Milosevic ble også holdt hemmelig. Men flere media hadde nå fått tilgang til innholdet.
Berliner Zeitung skrev at det finske rettsmedisinske teamet ikke hadde fastslått at en massakre var funnet sted. De kunne ikke med sikkerhet si at dette dreide seg om sivile eller om de døde var fra Racak og heller ikke nøyaktig hvor de hadde falt. Finnene hadde bare funnet ett lik som viste tegn på å ha blitt henrettet. De fant ingen beviser for at de drepte var mishandlet. Det er viktig å merke seg at etterforskningen først ble igangsatt sju dager etter hendelsen. Da var likene fraktet til Pristina for undersøkelser. Åstedet i Racak var ikke holdt avsperret og da finnene undersøkte funnstedet fant de deler av mennesker og en mengde patronhylser på bakken. Patronhylsene viste seg å være et interessant funn fordi hylsene kunne bety at det hadde funnet sted summeriske henrettelser der.
Men funnene sto i sterk kontrast til hva en kanadisk journalist fortalte. Renaud Girard fra den franske Le Figaro ankom Racak som en av de første etter drapene og var overrasket over at William Walker allerede var til stede og ikke hadde sperret av åstedet. Han fortalte senere til sin kollega i CBS at det ikke var verken patronhylser eller lik på stedet som sju dager senere var fullt av patronhylser og hvor over 45 lik tilsynelatende var funnet.
Der Spiegel skrev videre at fransk etterretning, som monitorerte radiotrafikken under kampene mellom serberne og KLA i Racak, hadde logget radiotrafikk som kompromitterte KLAs fremstilling av det som skjedde i landsbyen.
Helena Ranta og hennes finske kolleger var i grunnen ikke uenig med de serbiske og russiske teamene. Hun stilte spørsmålstegn ved flere funn hos de døde. Blant annet var skuddskadene ikke forenlig med summariske henrettelser. Ofrene hadde skader som kunne tyde på en skuddveksling over lang avstand og ikke, som det ble kommunisert fra Natos side – nakkeskudd og enkeltskudd på kort hold. Rettsteknikerne fant spor av kruttslam på hendene til de drepte, noe som var uforenlig med at de skulle ha vært sivile. (Kruttslam indikerte at de døde hadde fyrt av våpen) Dessuten stemte ikke skuddskadene overens med hull i klær og til sist: rapporten slo fast at likene var blitt flyttet på etter at døden hadde inntrådt.
Uavhengige kilder som har gransket rapportene mener at det som skjedde i Racak var følgende: Da serberne trakk seg ut, etterlot de flere KLA-soldater drept i striden. Da KLA inntok Racak byttet de ut uniformene på noen av disse soldatene med sivile klær. De skjøt hull i klærne slik at de stemte overens med skadene på kroppene. Deretter ble de drepte lagt i grøfter ved utkanten av byen for å illustrere en massegrav. KLA tok så kontakt med William Walker. William Walker grep muligheten til å vise verden nok et serbisk overgrep. At Racak var det som skulle føre frem til Natos bombing av Serbia var nok ikke planlagt, men det ga Madeline Albright en plausibel grunn til å innkalle partene til den siste fredskonferansen der kravene til Serbia ble stilt.
Denne forfatteren er på ingen måte ute etter å rehabilitere serbiske krigsforbrytere. Men har vi i vår jakt på de skyldige etter de forferdelige hendelsene på Balkan latt oss forføre av den ensidige fremstillingen av konflikten?
En ting er sikkert: Det er mange krigsforbrytere fra Balkan-krigene. Ikke alle er serbere.
knut@braa.net
