Denne uka har Adresseavisen fortalt historien om 57 barn som siden 2007 har forsvunnet fra barnevernet i Trondheim. Mange av barna ble bortført mens barnevernet forberedte omsorgsovertakelse eller tiltak i familien. Noen av barna forsvant etter vedtak i fylkesnemnda om å plassere dem i et annet hjem, mens andre allerede var under kommunens omsorg. Noen få av sakene handler om ungdom som har rømt fra institusjonen hvor de var plassert. 24 av barna er ikke kommet til rette igjen. Det er et overraskende høyt tall.

Det er grove tilfeller det her er snakk om. I flere av sakene er det snakk om fysisk mishandling, underernæring og annen alvorlig omsorgssvikt. Det som gjør saken ekstra krevende, er at 90 prosent av barna har ikke-norsk bakgrunn. Det antas at det er foreldrene som har tatt barna med til sine hjemland. Det gjør det svært vanskelig for barnevernet å følge opp saken.

Kommunerevisjonen har igangsatt full granskning av de bortførte barna. – Dette er den mest alvorlige saken jeg har vært borti, sier kontrollkomiteens leder, Rolf Jarle Brøske. Etter at enkeltsaker om bortførte barn kom opp, ble revisjonen og kontrollkomiteen enige om å konsentrere seg om å komme til bunns i dette. Det sier noe om alvorlighetsgraden.

Vi forventer at kommunen gjør en grundig jobb med å kartlegge hva som har skjedd. Dette er svært vanskelige og komplekse saker, og det er lett å forstå at barnevernet mener de har gjort det de kunne. Vi vet imidlertid lite om hvordan barnevernet har jobbet og hva slags kontroll de har hatt. Det er helt nødvendig å se nærmere på om barnevernets arbeidsmetoder er gode nok.

Det norske barnevernet er et ømt punkt i vårt forhold til andre stater. Beskyldningene fra utlandet har haglet mot norsk barnevern de siste årene, og er blitt løftet opp på et høyt politisk nivå i en rekke europeiske land. I Russland og Romania har det vært demonstrasjoner og sterke reaksjoner mot barnevernet. Dette skyldes i stor grad kulturelle forskjeller i syn på barneoppdragelse og familie. Samtidig må vi våge å se på om barnevernet er gode nok til å kommunisere våre krav og forventninger i et flerkulturelt samfunn.

Taperne er dessverre de mange barna som har krav på omsorg og trygghet, uavhengig av familiebakgrunn.