Sett utenfra har debatten om politiet handlet mest om antall stillinger, lønnsnivå og struktur. Er det noe å feire?
Vel så viktig er det å diskutere hvilket forhold politiet skal ha til lokalsamfunnene de er satt til å betjene. Tirsdag denne uken hadde politimester Trond Prytz invitert til 100-årsmarkering for Nord-Trøndelag politidistrikt.
Gjestene tok plass. Foran oss lå to brosjyrer. Den ene om politiet i Norge, utgitt av Politidirektoratet. 36 glansede sider. Bare et par sider i den flotte presentasjonen er viet oppdragene i lokalsamfunnet, der 13000 har sitt daglige virke. De øvrige sidene handler om politiets spesialtjenester: Hundetjeneste, sjøtjeneste, reinpoliti, beredskapstropper, bombegruppe, Interpol, Europol og mye annet.
Den andre brosjyren var et brettet A4-ark, hjemmekopiert. Her kunne vi lese om politiets samfunnsoppdrag, slik det ser ut for Nord-Trøndelag politidistrikt. Man kan lett skjønne at de som er opptatt av å styrke politiets forhold til nærmiljøene, frykter trekk ved utviklingen.
På jubileumsfester får vi gjerne vite hva jubilanten helst vil bli feiret for. Politimester Prytz er tydelig stolt av å lede en av landets mest desentraliserte politiorganisasjoner. Han understreker at det spesielle med modellen i Nord-Trøndelag er den sentrale posisjonen lensmennene har. På tross av omfattende omorganisering og effektivisering er det fortsatt 21 lensmenn i nordfylket. Sør-Trøndelag har 18, med et langt høyere innbyggertall. I flere andre politidistrikt er lensmannsfunksjonen mer eller mindre fjernet.
Det er lett å bli tiltalt av argumentene, historien og engasjementet for lensmannens plass i lokalsamfunnet. Mange av oss har et sterkt og respektfullt forhold til lensmannen. Han var en kjent person i lokalmiljøet. Han representerte øvrigheten, men var likevel et medmenneske det gikk an å snakke med. På en 100-årsdag kommer eksemplene frem. Om lensmenn som, ved siden av sitt arbeid, tok del i idrettsaktiviteter og musikkorps eller som engasjerte seg i det politiske liv.
Med årene har politiet, som flere andre samfunnsinstanser, blitt kontorisert og lettere devaluert. En mer og mer utdannet og spesialisert politietat, juristenes inntogsmarsj og nye, fleksible organisasjonsmodeller har i manges øyne redusert lensmannens status og posisjon.
Ikke i Nord-Trøndelag. Her er ønsket om at lensmennene skal være det sterke bindeledd mellom politi og samfunn, samstemt og sterkt. De skal kunne sitt distrikt. De skal kjenne folk. De skal være sterkt involvert i det som skjer der de bor. Folk flest skal føle at de kan snakke med lensmannen som en av sine egne.
Lensmannen skal være synlig og tilgjengelig. Og gjerne engasjere seg i mer enn politifaget. Men behovet for å samordne, effektivisere og spesialisere, er, i tillegg til kravet om å takle raske omstillinger, noe man ikke slipper unna. Vaktsamarbeid og flytting av ressurser skjer derfor i like stor skala i Nord-Trøndelag som andre steder. En krevende oppgave i ett distrikt kan løses i samarbeid med nabodistrikter. Denne modellen har fått sitt eget slagord i Nord-Trøndelag: «Ett lag uten grenser». Men lensmannen selv er altså ikke til å flytte på.
Målet er tryggere lokalsamfunn. Det betyr for eksempel å forhindre at unge glir inn i kriminalitet og rusavhengighet, å aksjonere mot familievold og seksuelle overgrep og å bidra mest mulig til smidig integrering i lokalsamfunnene. Modellen har stor støtte i befolkningen og resultatene er gode. Dette dokumenterte blant annet statsadvokat Bjørn Soknes på jubileumsdagen: Oppklaringsprosenten i Nord-Trøndelag er høyere enn snittet. Behandlingstiden er kortere enn mange andre steder.
Vi som jobber i mediene, kan også dele ut lovord. Vi måler gjerne politiets innsats etter grad av åpenhet og evne til å møte krisesituasjoner på en profesjonell måte. Dette er satt på prøve flere ganger. Vi husker den tragiske drapssaken i Overhalla. Vi husker bussen som veltet i Verdal. Minnet om raset der en grend raste ut i sjøen i Namsos, sitter også fortsatt i oss.
I alle disse, og i andre krevende saker, fikk politikammeret i nord ros for åpenhet og profesjonell håndtering, både fra dem som ble rammet og fra omverdenen som ville være delaktige. Jeg husker spesielt Overhalla. Vår avis ga særskilt honnør til lokalsamfunnet, og ikke minst lensmannskontoret, for den måten de taklet katastrofen på. Vi bruker fortsatt dette som eksempel overfor andre som kan ha mer å lære.
Etter jubileumsmarkeringen tenker jeg: Er lensmannsmodellen i nordfylket både fortid og fremtid? Eller er det bare i Nord-Trøndelag man ikke har tatt inn over seg en ny tid? Svaret tror jeg må bli: Det kommer an på. Det kommer an på om man klarer å rekruttere de riktige menneskene inn i rollen. At bare tre (pluss en vikar) av 21 lensmenn i Nord-Trøndelag er kvinner, er ett eksempel på at det fortsatt er en jobb å gjøre.
Det kommer også an på om prioriteringen av nærhet og tilstedeværelse lar seg kombinere med profesjonalitet og effektivitet når Olje-Norge skal tilpasses strammere offentlige budsjetter. Blir dagens ordning rett og slett for kostbar å opprettholde? Det kommer også an på om man samtidig klarer å utvikle god politiberedskap utenfor lensmannens kontortid, på kvelder og i helger, når trygghet etterspørres mest.
For meg synes det som om nordtrønderne er kommet langt i å tenke på tvers av lensmannsdistrikt. Men innenfor klare grenser, nemlig Nord-Trøndelag fylke. Uten at noen sa noe om det, ante jeg likevel en underliggende uro hos 100-åringen: Får vi anledning til å utvikle vår modell mot et nytt jubileum? Mer konkret: Blir vi spist av Trondheim i neste effektiviseringsrunde?
Jeg vet ikke om det er noen som arbeider for å etablere ett politidistrikt i Trøndelag. Men hvis et slikt forslag skulle få gjennomslag, kan det neppe være fordi man ønsker å angripe den nordtrønderske lensmannsmodellen. Det måtte i så fall være fordi politiet ikke makter å samarbeide over fylkesgrensen og utnytte ressursene som ligger i regionsentret.
Jeg merker meg at samhandlingen mellom det tette lensmannsnettverket i nord og politikammeret i Trondheim ikke er av et omfang og av en betydning som gjorde det verd å nevne på 100-årsdagen. Samvirket med politiet i de svenske fjellkommunene var mer nærliggende å få frem.
Det er merkelig, for eksempel fordi Nord-Trøndelag politikammer har ansvar for Trondheim lufthavn på Værnes. Jeg merket meg også at blant alle hilsninger til jubilanten, representerte ingen nabokammeret i sør. Jeg er redd det ikke var en tilfeldighet.