Adresseavisen Lederartikkel

Løsningen i striden om særaldersgrenser for pensjon i det offentlige peker fornuftig mot færre i slike ordninger.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en lederartikkel. Den uttrykker Adresseavisens mening.

Regjeringen og partene i offentlig sektor ble i går enige om pensjonsregler for cira 200 000 arbeidstakere med særaldersgrenser for pensjon. Enigheten bærer preg av raus mellomløsning for dem som i dag har stått lenge i yrker med pensjonsalder på 60, 63 eller 65 år. Samtidig sier avtalen at særaldersgrensene på sikt skal økes i tråd med økende levealder og prinsippene bak pensjonsreformen fra 2011. Det er viktig i en tid hvor et parti som Rødt sår tvil om selve grunnprinsippet bak pensjonsreformen i folketrygden.

Det er bra striden, som har rast siden det ble brudd mellom partene og regjeringen Solberg i 2020, nå er løst. Enigheten omfatter ansatte i stat eller kommune i yrker med spesielle aldersgrenser i Forsvaret, politi, brann- og helsevesenet. Pensjonsreformens prinsipp om at det skal lønne seg å stå lengst mulig i jobb, har gjort ordningene med særaldersgrenser langt mindre attraktive for ansatte født etter 1963. Avtalen kommer dem i møte økonomisk, men for framtida skal både aldersgrensene og omfanget av ordningene vurderes.

Et viktig punkt i den nye avtalen er at de som fratrer med tidligpensjon, får kutt i særytelsene om de etterpå får pensjonsgivende inntekt over 1 G (118 620 kr). Målet med fortsatt særordning må være å sikre dem som ikke kan jobbe lenger, og samtidig belønne de som vil fortsette i yrkeslivet. Men ikke med både full pensjon og lønn.

Pensjonsutvalget tok i fjor til orde for en viss justering av pensjonsreformen til bedre sosial profil. Det er mer konstruktivt enn Rødt-politiker Mimir Kristjanssons utspill til NRK om å «skrote» pensjonsreformen. Beregninger viser at i 2060 vil flere få lavere pensjon fra folketrygden enn dagens minstenivå. Det er mulig at minsteytelsene bør heves, men hovedprinsippet i pensjonsreformen må bevares. Da må ikke tjenestepensjon i tillegg til folketrygd glemmes. Offentlige tjenestepensjoner og obligatorisk tjenestepensjon i privat sektor blir en viktigere del av bildet. Dagens unge, politikerne og partene i arbeidslivet bør være opptatt av at den totale pensjonen til folk flest blir til å leve av, samt at flere klarer og ønsker å arbeide etter både 60, 63, 65 og 67.