Jeg vokste opp i Stjørdal, som er en stor by – men ikke stor nok. Jeg ble fortalt at jeg ikke skulle tenke sånn, snakke sånn, gjøre sånn, og føle sånn. Jeg gikk ofte og følte meg som en taper, fordi folk i hjembyen min bare ikke kunne akseptere meg for den jeg var.
Det hjalp ikke akkurat på at jeg lagde Youtube-videoer gjennom hele ungdomsskolen og vgs. Det bare fremhevet at jeg var «annerledes» enda mer. I tillegg til alt dette måtte jeg selvfølgelig være skeiv – a recipe for disaster. Enten hadde folk et problem med hudfargen min, eller legningen min, eller begge deler. Så jeg fikk kjørt meg … skikkelig.
Det å vokse opp i en liten by som dobbeltminoritet er en annerledes form av smerte. Du lever ikke, du overlever, fordi standarden for deg er høyere. Bare det å bli invitert inn, og å finne sin plass i en vennegjeng, er ikke det samme for deg som for andre. I tillegg må du tåle å svelge sannheten om at du er ganske alene om å være slik du er.
Alt vi velger i dette landet er grått
Til slutt valgte jeg meg selv. Spol litt fram i tid. Alle de årene hvor jeg ble terget for å lage innhold til sosiale medier, var ikke forgjeves. I dag har jeg over 50 000 følgere i sosiale medier. Jeg har vært med i to tv-programmer og har telefonnumrene til noen av Norges største kjendiser i min kontaktliste. Nå blir jeg invitert på de viktigste eventene i Norge. Nå får jeg også høre at jeg er «Stjørdals stolthet». Men jeg er sur, faktisk PISSED.
Hvorfor kunne ikke 14 år gamle meg bli løftet og elsket i stedet for hatet? Jeg kunne hatt så mye mer selvtillit og self-love i bransjen jeg er på vei inn i nå. Alt det jeg kjenner på, er en konsekvens av det jeg har fått gjennomgå. Jeg blir ikke komfortabel rundt mine egne venner, fordi jeg venter på at de skal gjennomskue meg, bli lei av meg – for så å ditche meg totalt. Jeg har blitt min egen verste kritiker. Ingen kan si stygge ting til meg, som jeg ikke allerede har sagt til meg selv foran speilet. Jeg har lært at kommentarene ikke gjør like vondt, hvis jeg har sagt dem til meg selv først.
Jeg har vennene mine og mamma i Stjørdal, men bortsett fra det så har byen ødelagt meg. Det er sorgen jeg kjenner på når jeg først kommer hjem. Samtidig er jeg takknemlig for alt det jeg har gått igjennom – fordi det har gjort meg sterk. Hjembyen min har gjort meg motstandsdyktig, disiplinert og gitt meg en viljestyrke out of this world. Nå blir jeg elsket for det andre hatet meg for. Det er like artig hver gang folk sier til meg «du var sikkert så populær på skolen». Hahaha, NOPE, det var jeg ikke.
Så okay, selv om du er annerledes enn de fleste, og stikker ut på en måte andre ikke gjør. Du trenger ikke å ha en dårlig tilknytning til byen din bare fordi. Jeg kommer hjem både til jul, påske og sommer, så jeg hater det ikke så mye. Men det hender at jeg blir lei meg av å være her, fordi det er en påminnelse om hvordan jeg hadde det.
En ting er i hvert fall sikkert, min bakgrunnshistorie er en veldig typisk «underdog story» og vi vet alle hvordan de ender: De blir superstjerner, ALLTID.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.