Klokken kvart på ni 11. september 2001 stod fotograf Thomas Nilsson på kjøkkenet i leiligheten sin midt i New York. Med ett hørte han intens flydur.
Nilsson forteller sin historie mens vi, en gruppe trønderske redaktører på studietur i verdensmetropolen, sitter og spiser på restaurant. Neste dag skal vi besøke Ground Zero og 9/11-museet som nettopp er åpnet. Nå har VGs svenske frilansfotograf satt seg ved bordet. Han tar oss med til de skjebnesvangre minuttene i 2001.
- Lyden av flyet var så sterk at jeg måtte kikke ut av vinduet. Da så jeg et passasjerfly som kom uvanlig lavt på vinglete kurs. Hva er dette?
Selve World Trade Center var ikke synlig fra leiligheten til Thomas Nilsson, men da han litt etter så kraftig, svart røyk som veltet opp, tok han kamerabagen og skyndte seg ned mot Downtown.
- Mens jeg nærmet meg, kom alle andre løpende i motsatt retning, men jeg fortsatte, jeg ville ta bilder. Sjokkert så jeg de to brennende tårnene, et fullstendig uvirkelig syn. Til slutt ble jeg stoppet av en politikvinne.
Men Thomas var nær nok til å fotografere. En skremt politimann sa at nå har de tatt Pentagon også, stemningen var uhyggelig.
–Plutselig hørte jeg buldring som fra kraftig torden. South Tower begynte å vakle. På ren refleks rakk jeg å ta tre bilder, og gjennom kameraet så jeg tårnet kollapse i en sky av røyk. Noen ropte «get the hell outa’ here!».
I panikk kastet han seg rundt, løp, snublet, lå på alle fire på fortauet, mistet kamerabagen, men kom seg på beina og sprang et par kvartaler unna. Kameraet med bildene hang over skulderen.
–En liten stein eller metallbit fra det 400 meter høye tårnet kunne ha drept meg. Heldigvis ble jeg hindret fra å gå nærmere. Kanskje reddet politikvinnen livet mitt.
Thomas stopper. På barbecuerestauranten er det kraftig stemmesurr og countrymusikk. Han viser oss bildet.
I enda større grad enn bilder av flyene som kjører inn i tårnene, inneholder hans foto selve sammenbruddet. Øyeblikket da symbolet på vestlig samfunnsbygging måtte gi tapt for det destruktive. Øyeblikket da livene og kroppene til de mer enn 800 menneskene som befant seg inne i etasjene, ble tilintetgjort.
Dagen etter er vi på «9/11 Memorial Museum». Inne i den underjordiske utstillingen sendes vi seks etasjer ned til en enorm hall, der en betongmur og rester av stålkonstruksjoner leder tankene til en fremtidig arkeologisk utgraving av vår tids sivilisasjon.
Møtet med betongveggen, fast fjell og klumper med nedsmeltet stål tilfører utstillingen ekstra autentisitet og forankring, slik at alle detaljene, gjenstandene, vrakdelene og tragediene som vi senere blir eksponert for, gis ekstra troverdighet og, faktisk, ekstra følelsesmessig dybde.
En stor, rød brannbil med fronten oppspist som av en kjøttkvern, en liten haug med datadiskettene vi brukte ved årtusenskiftet, nabobyggets butikkutstilling med pene bunker med klær under tykke lag betongstøv. Alt forteller om ødeleggelse og fravær av mennesker. The day after.
Selv om det aldri etterlates tvil om hvem som er helter og skurker i denne fortellingen, noe det vel heller ikke er grunn til, er utstillingen «ren» og faktabasert. Instruktivt og visuelt fortelles dramaets forløp. Fire fly tok av fra Boston, Newark og Washington DC med kurs for California, men ble kapret og sendt mot sine nye mål, World Trade Center, Pentagon og Det hvite hus.
Vi får se videoopptak av terroristene som uhindret passerer sikkerhetskontrollen, vi kan løfte opp en telefon og høre en passasjer som forbausende rolig gir sine nærmeste pårørende en siste hilsen.
Hvert fly og hver hendelse har sin fortelling. Ved historien om det sørlige tvillingtårnet får vi gjensyn med Thomas Nilssons unike bilde i stort format. Han var én av tre som fikk dette motivet, og hans bilde er det beste. Dommedag.
Hensynet til de pårørende og respekten for de omkomne har vært en av de mest krevende utfordringene for utstillingsdesignerne. For en utenforstående gjest ser det ut til at dette er godt ivaretatt. Navnene på alle som mistet livet, er gravert inn i messingplater på kanten av de to enorme, omvendte fontenene som utgjør gravmonumentene utenfor museet.
Inne i museet er de avdøde oftere til stede i publikums bevissthet enn i selve utstillingen. Bildene av dem som kastet seg ut fra det brennende tårnet, finner man i en nesten skjult alkove der de bare vises i korte glimt.
Men museet har ikke blitt til under samstemt applaus. Kjernen i kritikken bygger på det faktum at levninger fortsatt ligger i området. Det har vært omstridt å omgjøre det mange oppfatter som en gravplass, til en turistattraksjon med billettsalg og gavebutikk. Mange pårørende har protestert.
New York Times’ anmelder Holland Cotter gjentar kritikken. Samtidig beskriver han besøket som et kraftig slag i magen og så følelsesmessig overveldende at han flere ganger tok til tårer. Han poengterer også at museet ikke må bli statisk, men ta konsekvensen av å befinne seg midt i historien det skal fortelle.
Cotter slår fast at hvis museet utvikler seg og innser at historien like mye handler om verdenspolitikk som arkitektur, om en krigersk epoke like mye som en voldelig hendelse, «da kan det berike all vår tenkning om politikk, moral og oppofrelse».
Det er nærliggende å slutte seg til Cotters beskrivelse og til hans krav til den fremtidige profilen. Men allerede slik museet fremstår i dag, tvinger det publikum til å reflektere. Ingen går uberørt opp i dagslyset.
Museet er rystende, spennende og opplysende. Det appellerer til vår naturlige nysgjerrighet og det sørger for at minnet om 11. september ikke lar seg viske ut.
Men hva mer? Er det noe å lære utover det at historien av og til tar uventede og dramatiske vendinger, utover påminnelsen om at nasjoner eller grupper som er overbevist om sin «mission», kan være i stand til å gjøre hva som helst hvis de tror det bringer dem nærmere målet?
Spørsmålene blir flere enn svarene, men jeg innser at det alltid er årsaker bak årsakene. Det finnes tankesett, samfunnsforhold og globale strukturer som lettere gir grobunn for ekstreme handlinger.
11. september er beskrevet som USAs nasjonale traume og et tidsskille. President Bush gikk til krig, og siden har alle måttet underkaste seg et regime med økt overvåkning og strenge sikkerhetsrutiner.
Hva med vårt eget nasjonale traume? Hva skal til for at vi kan si «aldri mer 22. juli» med overbevisning? Til tross for store forskjeller, er det også likheter med 11. september: Gjerningsmenn forblindet av overbevisning utfører ufattelig terror, nasjonen i sjokk, bearbeiding, oppgjør og etter hvert normalisering.
Trenger vi et 22. juli-museum for å være sikker på at vi aldri skal glemme hvor galt det kan gå? Umiddelbart virker ideen respektløs og nesten utenkelig. Kanskje er det for nært, kanskje var ugjerningene for ufattelige og individuelle. Foreløpig er det krevende nok å få til et minnested.