Partipressen er borte, men A-pressen vet hvilket parti som bestemmer. Kjøpet av Edda-avisene kan bli et oppgjør blant venner.
Oslo: Hjemkjøpet av de gamle Orkla-avisene har bred politisk sympati. Det britiske selskapet Mecom, som sist helg solgte det norske Edda-konsernet til A-pressen, har tømt mange mediehus rundt i landet for store verdier. Presse og politikk lever fortsatt så tett at de fleste politikere er godt kjent med de gjeldstyngede britenes handlinger.
I dag skal konsernsjef i A-pressen, Thor Gjermund Eriksen, i møte med Medietilsynet for å forklare at kjøpet han har gjort er til beste for alle. Tidligere i uken var han i møte med kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) for å minne om at loven Medietilsynet håndhever er utgått på dato. Det vet kulturministeren utmerket etter å ha nedsatt et utvalg som skal se på saken og levere sin innstilling til våren. Derfor er det lett å anta at møtet var en hyggelig prat mellom parter som vil hverandre godt.
A-pressen er ingen hvem som helst i mediemarkedet, og kan nå for alvor måle seg med den største aktøren, Schibsted. Med kjøpet av Edda-avisene blir fire konserner til tre. De to store blir A-pressen og Schibsted, med Polaris som Adresseavisen tilhører, som en god nummer tre. I tillegg kommer aktørene innen landbruk, kristenliv og finans, pluss Dagbladet som står mer alene enn noen gang.
Etter dagens lovverk er kjøpet av Edda-avisene langt utenfor enhver sannsynlig godkjenning. A-pressen må kvitte seg med over 100 000 daglige eksemplarer for å komme innenfor lovens regionale bestemmelser. I tillegg kommer problemstillinger om såkalt krysseierskap, som aldri før er blitt prøvd. Sannsynligheten for at Medietilsynet må gripe inn er derfor stor. I tillegg kan det godt tenkes at Konkurransetilsynet har sterke meninger.
Sakte, men sikkert er kulturpolitikerne på Stortinget i ferd med å våkne. Frp frykter italienske tilstander med LO-sjefen som overredaktør for aviser og TV, mens KrF mener det er mye snakk i kriker og kroker. Som så ofte ellers skyter nok Frp langt over mål, men KrF er inne på noe fordi nesten all politikk betinger at folk snakker sammen. Spørsmålet er om meningene dannes i bøtekott eller i åpent landskap.
Samrøret mellom Ap og LO blekner når det kommer til interessene bak det nye mediekonsernet. Her er A-pressen, Telenor og TV2, LO, regjeringen, Ap-konsulentene i Firste House, partiledere, partisekretærer og banksjefer i nært vennskap. Aldri før har Gro Harlem Brundtland-doktrinen om at «alt henger samme med alt» slått bedre til. Hennes sønn, Knut Brundtland, er tungt inne i prosessen.
Det gir minner om forrige runde, da A-pressen skulle ha ny sjef. Statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre reiste da hjem til daværende styreformann, Knut Brundtland, for å få på plass sin kandidat. Det var Jan Erik Larsen, daværende redaktør i Tidens Krav i Kristiansund. Han står Stoltenberg nær og har vært hans statssekretær.
Mange oppkjøp har skjedd i norsk presse, men aldri før har de vært så politisert. A-pressen eies av LO og Telenor. LO-sjefen sitter i Aps sentralstyre. Regjeringen styrer en eierandel i Telenor på nesten 50 prosent. Svært mye statskapital og mange fagforeningskroner er lagt inn i A-pressens kjøp. A-pressen mottar mesteparten av pressestøtten. Og fortsatt er det slik i politiske miljøer både sentralt og lokalt, at Ap-politikere oppfatter A-pressen som mer vennligsinnet redaksjonelt.
Men konsernet fremstår i dag som en vanlig kommersiell aktør. Det uvanlige er den nære koblingen til staten, fagbevegelsen og regjeringen. Knapt ett eneste selskap med noen milliarder i omsetning er i tilsvarende posisjon politisk.
Nedover i rekkene vil det neppe bli store endringer i de mange avisene som skifter eier. Men i alle bladhus sitter det noe i veggene. Tradisjoner, paragrafer og identitet som leserne forholder seg til, og som ikke kan endres over natten med et eierskift. Men noe vil nok skje når LO- og Ap-pampene tar plass i styrerommene.
Det blir en kulturkollisjon.
