Mitt håp er at Trondheim skal være den rettferdige byen. Byen som driver en byutvikling med blikk for alles behov, ikke bare de mest bemidlede.
Familien min flyttet fra Torshov i Oslo til Tyholt i Trondheim da jeg var seks år gammel. Dialekta mi er dermed et evig kaos, men Trondheim er hjæm. Vi flyttet til en bydel med betydelig høyere forventet levealder enn der jeg kom fra. Ikke dermed sagt at Trondheim var og er en by uten sosiale forskjeller og forskjeller i levekår, men Trondheim er ikke – på samme måte som Oslo – en delt by. Sånn var det da jeg var barn, og sånn er det fortsatt. Du kjenner det om du reiser rett fra Oslo til Trondheim. Trondheim er, selv med sine forskjeller, sine rike og fattige, ikke en delt by og en urettferdig by som Oslo.
I Oslo kan du sette deg på T-banen et sted på østkanten, reise vestover, og forventet levealder øker for hver stasjon. Oslo er en delt by. En by der så mye av folks muligheter, levekår, og valg for livet er gjort i det øyeblikket du blir født, basert på hvilken side av elva du kommer fra. En by der fraværende bolig- og sosialpolitikk har fungert som motor for økende forskjeller. Trondheim er mer av en mosaikk. Og enda mer i dag, enn da jeg gikk på skolen. Barneskolen jeg gikk på, Berg, var nærmest helt blendahvit i sammensetning. Men likevel sammensatt: På Berg fant du sannsynligvis noen av de mest ressurssterke elevene i hele byen. Men også mange elever fra familier som hadde store utfordringer. Og mange midt imellom, som min. Skolen hadde sine utfordringer, bevares. Bergs latterlige slagord «Vi har ikke mobbing på Berg» var et daglig slag i trynet på elevene som opplevde oppveksten sin som et mareritt. Så klart det var mobbing på Berg. Det rådet bare en småborgerlig snusfornuft som fornektet den, som nektet å se.
Én erfaring tror jeg likevel de aller fleste hadde til felles på skolen: Den norske fellesskolen er på sitt beste når barn fra helt ulik bakgrunn møtes hver dag, og blir kjent med hverandre. Noen ganger syntes jeg det var tøft, som når de store statussymbolene var basert på merkeklær, dyre ferier og hva slags bil familien din hadde – der nådde jeg ikke opp. Vi ble tidlig bevisste på sosiale forskjeller på Berg, vi visste bare ikke hva det het og hvorfor det var slik. Mange skammet seg nok ofte, over at de hadde mindre, kunne fortelle om mindre, og vise fram mindre, enn de andre elevene. Men: Vi var likevel elever i de samme klassene, vi var med hverandre hjem etter skolen, vi var først og fremst elever sammen. Og vi stolte på hverandre.
Tillit er en av de største ressursene vi har. I mange land er klasseskillene så store at mennesker lever i helt ulike verdener. Barn fra de rikeste og fattigste familiene i USA eller Storbritannia møtes ikke i skolen, i fritidsaktivitetene, og i idretten, på samme måte som i Norge. Og når de aldri møtes, vil de aldri stole på hverandre heller. De vil ikke møtes som like mennesker, med respekt for hverandre. De vokser ikke opp med en felles fortelling av hva samfunnet og landet deres er, på samme måte som vi i store deler av etterkrigstida har greid i Norge. Det er dette som gjemmer seg bak det luftige begrepet «økende forskjeller». At det ikke nødvendigvis lenger er sånn, at barna i skolen føler at de er like lenger. Eller at de faktisk har like muligheter til å klare seg godt. Usikkerheten, mistilliten og skammen det skaper. Når arbeidsmiljøloven for eksempel endres slik at flere må jobbe midlertidig, får de ikke hus- og billån. Det gir mindre trygghet, det setter livet på vent, det gjør at pengene dine går til en utleier i stedet til din egen bolig. Det gjør at du ikke vet hva du gjør neste år eller neste måned, for å forsørge familien din.
Trondheim har mange styrker og mange visjoner. Oftest snakker vi om kunnskaps- og teknologibyen. Vi har den yngste snittbefolkningen i landet. Vi er, bokstavelig talt, en by med framtida foran oss. Mitt håp er at Trondheim skal være den rettferdige byen. Byen som driver en byutvikling med blikk for alles behov, ikke bare de mest bemidlede. Byen som sørger for at ingen barn skal føle skam fordi fritidsaktivitetene er for dyre. Byen der vi snakker ærlig og fordomsfritt om utfordringene og forskjellene som følger av flere flyktninger og asylsøkere, og der vi løser de faktiske utfordringene sammen. Byen der vi har intelligente og ærlige diskusjoner om kvaliteten på skolen og omsorgen, i stedet for banale skremmekampanjer om eiendomsskatt. Som om det er noe galt i at alle bidrar.
I mesteparten av Europa, Norge inkludert, har forskjellene økt de siste tredve åra, med unntak av en liten nedgang fra 2005 til 2009. Men over tid har de økt. Det er gift for et samfunn, det svekker tilliten, det ødelegger samfunnskontrakten, det gir stadig flere mennesker følelsen av at de ikke blir sett eller hørt. Det er fullt mulig å lage et utstillingsvindu av Trondheim, med et fremragende kjempeuniversitet, og spennende nytt næringsliv. Men byen blir mange ganger sterkere om vi sikrer oss at alle får være med på laget. En by uten skam.
Hva er de største utfordringer eller muligheter for Trøndelag, Norge eller verden ved starten på et nytt år? Adresseavisen har bedt stortingsrepresentanter fra alle partier som er representert på Stortinget fra Trøndelag om å skrive. Innleggene blir publisert fra 6. til 14. januar.