Fra Damaskus til Trondheim

I Syria har bare krokodillefangerne et farligere yrke enn hva journalister har. Enten du har mot til å ta risiko eller om du ikke har det, så vil du få en dårlig skjebne dersom du skulle bli tatt av styrkene til det syriske regimet. Helt siden opprøret startet, har det sterke militære regimet i Syria lagt fullstendig lokk på all informasjon.

Mediekanaler, arabiske så vel som internasjonale, ble hindret fra å rapportere om det som skjedde i landet. Regimet lyktes i stor grad med dette. Unntaket var de offisielle syriske tv-kanalene, en privat syrisk tv-kanal og noen libanesiske tv-kanaler som er lojale overfor regimet.

Regimet tillot ikke utenlandske medier å jobbe i Syria, og de fleste medierapportene som ble sendt over kanalene, slike som den Qatar-baserte kanalen al-Jazeera, al-Arabiya fra Dubai og det som ble rapportert av andre arabiske tv-kanaler fra Egypt og Libanon, var laget av unge frivillige journalister som brukte sine egne mobiltelefoner og videokameraer. Slik var det frem til det ble etablert noen private nyhetsbyråer som oppsto i kjølvannet av den dels ikke-voldelige, og dels militære motstanden som ble ledet av unge opprørere. Dette skjedde med støtte fra noen syriske forretningsmenn som holder til i utlandet og som er i opposisjon til regimet.

Senere ble det også etablert syriske tv-stasjoner som var i opposisjon til regimet. Disse dekket hendelsene ved å samarbeide med unge korrespondenter som befant seg i Syria, men som var amatører hva angår det journalistiske yrket. At de hadde liten erfaring og begrensete kunnskaper om journalisters arbeidsmetoder og utfordringer, var hovedgrunnen til at flere av dem døde, enten på slagmarkene eller ved at de forsvant på mystisk vis. Noen opplevde å bli holdt fanget i lang tid av militærregimet, som utsatte dem både for fysisk og psykisk tortur.

Etter at noen utenlandske journalister reiste inn, og flere av dem ble drept, ble situasjonen en helt annen. Og da særlig etter at opprørerne tok kontroll over store områder i det nordlige Syria, langs grensen til Tyrkia. Dette gjorde det lettere for utenlandske journalister å krysse grensen til Syria. Noen av disse journalistene nådde helt til sentrale deler av landet, til det sørlige Syria som grenser til Jordan og det østlige Syria som grenser til Irak. Men ikke alle overlevde.

I en rapport som ble publisert 16. april, forteller organisasjonen Reportere uten grenser om det som skjedde i månedene august og september 2014, da de to amerikanske journalistene James Foley og Steven Sotloff ble halshugget av organisasjonen Den islamske staten (IS). Drapene ble filmet og sendt over internett. I oktober 2014 kidnappet den samme ekstremistiske islamistiske gruppen den irakiske journalisten Raad Mohamed Al-Azaoui i Samarra, og senere ble han henrettet offentlig. Gruppen Jabhat al-Nusra angrep også journalister med forsett. Denne gruppen rettet sine angrep mot ansatte i mediekanaler som støtter den syriske regjeringen, og kidnappet også noen utenlandske journalister. I tillegg begikk det syriske regimets styrker brudd på menneskerettighetene til journalister.

Syriske journalister som gjennom 40 år hadde kritisert regimet for dets undertrykking av ungdommens fredelige massemobiliseringen mot diktaturet, opplevde å bli forfulgt. Mange av dem måtte forlate Syria fordi de fryktet for å bli drept eller fengslet. Et titalls unge journalister, og andre journalister med lang erfaring, forlot Syria og dro til Libanon som første stasjon. Derfra tok de ferden til Europa eller Tyrkia for å finne trygghet.

Selv reiste jeg ut etter at jeg i løpet av en kort periode ble arrestert to ganger av sikkerhetstjenesten (i slutten av 2012 og begynnelsen av 2013). Dette skjedde noen få uker etter at jeg sa opp min jobb som følge av presset jeg levde under. Jeg var leder for kulturavdelingen ved landets viktigste offisielle avis, avisen Tishrin. Jeg ble ikke utsatt for fysisk tortur under noen av disse arrestasjonene, men jeg fikk høre såpass med trusler at det var nok til å få meg til å pakke den aller minste bagen som jeg hadde, og i ly av natten reiste jeg til Beirut, med hjelp fra en drosjesjåfør som hadde god erfaring med å håndtere de mange militære kontrollpostene langs veien fra Damaskus til grensen mot Libanon. Dette er en strekning på 42 kilometer. Han var til stor hjelp da jeg skulle passere disse kontrollpostene. På morgenen dagen etter var jeg trygg og befant meg i leiligheten til en slektning i en forstad nord for Beirut. Etter noen uker i Libanon hjalp den danske organisasjonen International Media Support (IMS) meg med å komme til Istanbul, ettersom det viste seg at det ikke var trygt for meg å være i Libanon.

Å se hvordan andre lider, og hvilke forhold de lever under, gjør noen ganger at ens egne smerter lindres. Da jeg sammen med en libanesisk journalist besøkte en flyktningleir for syriske flyktninger ved grensen mellom Syria og Tyrkia, så jeg hvordan mine landsmenn levde i disse leirene under umenneskelige og meget vanskelige forhold, til tross for den store innsatsen til regjeringen i Tyrkia. Dette fikk meg til å forstå at det vanskelige livet jeg levde i Istanbul, bare var som en piknik å regne sammenlignet med livene til flyktningene som bor i telt, og som er veldig utsatt for regimets bomber.

Rafik Kousha jobbet som kulturredaktør i en avis i Damaskus, før han som millioner av andre valgte å flykte fra Syria.