Etter angrepet på Trondheim ...

Sant å si har jeg lurt på det noen ganger selv. For jeg trives veldig godt i hovedstaden. Og nå, badende i sol i 24 svette grader en sen kveldstime med føttene så godt som ute i sjøen i skyggen fra galleriene og de stilige leilighetene og restaurantene og butikkene i det som er i ferd med å bli Oslos knalleste bydel, for å bruke min venns ord, ble jeg altså konfrontert med flyttespørsmålet igjen.

En lekker daycruiser cruiset forbi på vei mot Snarøya eller hvor vet jeg ...

– Nei, svarte jeg, det har egentlig aldri vært aktuelt for oss å flytte fra Trondheim. Vi har vurdert det noen ganger, men aldri ringt etter flyttebilen. Vi trives og byen er passe stor og oversiktlig for den som har unger å se til mens de vokser seg store nok til å fortsette livet på egen hånd. Og landet vårt er som kjent verdens beste å bo i.

– Hallå, svarte han, det sier alle som kommer fra små steder.

– Mulig det, svarte jeg og sendte en tekstmelding hjem om at jeg gledet meg til å komme hjem igjen.

– Blir det ikke kjedelig i en småby i det lange løp?

– I så fall er det kort vei til toget eller flyet, svarte jeg.

– Ja, men det skjer jo ikke noe der oppe, fortsatte han.

– Rosenborg er på vei tilbake, NTNU klatrer oppover listene over de mest ettertraktede universitetene å studere ved, Northug kjenner blodsmaken igjen, idrettshaller og -baner er fulle av unge talenter, teateret er bra, kunstmuseet har fått finsk sjef med sans for grytekluter ...

– Jo, men det er for eksempel aldri en konsert av særlig kaliber der sammenlignet med Oslo. Eller Bergen, ha, ha ...

Kutter strupen på barn

På flyet hjem dagen etter hadde angrepet på Trondheim ennå ikke sluppet taket.

– Fyren er jo idiot, merkelig jeg ikke har skjønt det tidligere, mumlet jeg når jeg tok en pause i å ramse opp for meg selv hvorfor jeg synes byen jeg bor i fungerer så godt for meg; den er passe stor, ligger strålende til i forhold til sjø, skog og fjell og togstasjon og flyplass, for eksempel. Og der og da tok jeg en beslutning om å slutte å sutre over tingenes tilstand i trønderhovedstaden.

For hva er det egentlig jeg har å klage over? Busstilbudet? Ei elv egnet til langt mer enn å spøtt i? Marka? Butikkene? Kinotilbudet? Spisestedene? Vannhullene på Solsiden? Nidarosdomen? Skolene?

Jo, da, noe er det garantert å pirke borti. Nyhotellet til Petter Stordalen som stenger utsikten til Munkholmen, vanskjøtselen av Torvet, savnet etter en kunsthall og et litteraturhus.

Men på den annen side; hva slags verden er det egentlig vi etterspør vi som hele tiden klager over det meste?

I Syria, melder krigsreporterne, sender presidenten drapsmenn for å kutte strupen på ungene til mennesker som ikke er enig i måten han styrer landet på. I en rekke europeiske land er statskassa tom og folk uten arbeid ...

Jeg er bussmannen

Jeg har aldri hatt sansen for å ta buss. Og det skyldes ikke bare at jeg som liten ble kvalm og kastet opp på alt og alle etter et par kjappe svinger.

Selvfølgelig har jeg innsett miljøverdien i å ta buss. Men å la bilen stå til fordel for klamme stunder på en fullstappet buss til og fra jobb har aldri fristet. Før nå. For nå blir busstilbudet i Trondheim styrt av det fylkeskommunale selskapet AtB og der i gården har man lagt om både rutenett og hyppighet på avgangene.

– Du må være den eneste redaktøren i Adressa som tar buss til og fra jobb, sa en journalist der vi delte holdeplass på Heimdal en dag. Da ble jeg litt stolt, og skamfull, jeg innrømmer det.

Men hvorfor ikke? Er det ikke sånn at bybussene våre bruker nordsjøgass som drivstoff, og at målet er å gå over til klimanøytral biogass så fort det er mulig?

Dessuten får jeg en fin gåtur hver dag på vei til og fra jobb. Siden kvalmen har gitt seg, kan jeg til og med både lese nettavisen og høre radio på telefonen mens vi kjører. Rutetidene passer til alt overmål arbeidsdagen min perfekt, og på toppen av det hele er busskjøringen billigere enn å kjøre bil.

Selv om jeg savner trikken som den var i gamle dager, vel den mest miljøvennlige av alle kollektivfarkostene, gleder jeg meg over at Gråkallbanen fortsatt sjangler seg av sted fra Midtbyen, gjennom Ila og Byåsen og opp til Lian. Den står jeg fritt til å bruke nå som jeg har busskort av det rette slaget. Og fra Lian er det livgivende å ta seg frem etter skogstiene. De er rett og slett flott anlagt og vedlikeholdt og en fryd å følge til Skistua og deretter ned til Baklidammen, Steinberget og sentrum der vi bor nå.

Rypefjellet midt i uka

Før var adressen Angelltrøa, og flottere sted skal den som starter familieliv i en ganske stor småby, lete lenge etter. Barnehager i fleng, barneskole, ungdomsskole, videregående skole, høyskole og universitet et drøyt steinkast unna.

Men nå er fuglene fløyet, og sentrum er vårt nye tilholdssted. Dermed er dørstokkmila i forhold til byens rike kulturtilbud høvlet ned til det ugjenkjennelige. Jeg trenger slett ikke dra til hovedstaden for å se spennende teater eller spise og drikke meg mett på sakligheter lekkert presentert på restaurantenes menyer.

Så må jeg ikke glemme sykkelen og muligheten den gir meg til å farte rundt på leting etter inspirerende steder som Ilabekken-området, Sjøbadet med dertil hørende nyanlagt vei og benker utover mot Ila, de mange kreativt anlagte uteområdene på St.Olavs Hospital med pirrende kunst og hageanlegg, osv., osv.

Glad i fjell, sjø, elv og fiskevann som jeg er, er jeg klar for min første sesong som byfisker. Ikke at jeg står på spranget til å kjøpe båt for å livnære meg som fisker. Jeg skal fiske laks hele sesongen i de nedre delene av Nidelva til den snedige prisen av 700 kroner, og så vil jeg antagelig plusse på litt og skaffe meg adgang til Theisendammen og de andre fiskerike vannene i Bymarka.

«Og når jeg blir lei av byen», skrev jeg i en e-post jeg aldri sendte til Oslo fordi jeg kom på at det er min tur til å skrive denne ukens lørdagskommentar, «så tar det meg nøyaktig én time en hvilken som helst ukedag å kjøre fra Trondheim til et fjell jeg og bikkjene kan jakte rype i».

Min venn i hovedstaden pleier nemlig å klage over at det tar så lang tid å kjøre til rypefjellet i helgene fra hans bostedsadresse.

Dessuten har solide krefter i Trondheims musikkmiljø, som Diesel og Stein Vanebo, bestemt seg for å få verdens beste rockere hit til utendørskonserter neste sommer. Ventetiden korter jeg med Olavsfestdagene og Pstereo.

Vi er per dags dato drøye 177 175 mennesker som bor i landets tredje største by, grunnlagt av selveste Olav Tryggvason i 997. Om noen fortsatt skulle være i tvil om hva beskjeden til min venn i hovedstaden er:

Vi bor i en kjempeby!

stein.slettebak.wangen@adresseavisen.no