Oljefondet setter rekord og får all oppmerksomhet. Lillebroren som skal investere i Norge er i sammenligning nesten usynlig.
Denne uke la Statens Pensjonsfond utland frem rekordtall: 2550 oljemilliarder i bokført verdi. Diskusjonen etterpå har handlet om hvorvidt fondet skal være enda dristigere i jakten på ny rikdom. Statens Pensjonsfond Norge har i oppgave å investere trygdepenger innenlands. De forvalter ca 90 milliarder, bare en trettiendedel av oljefondet.
Jeg er usikker på om denne forskjellen må være så stor. Jeg er også usikker på om Folketrygdefondet får tenke langsiktig nok. De er satt til å jakte på god avkastning fremfor det å utvikle usikre muligheter. Jeg bekymret over at den største aktøren på børsen nesten ikke har funnet noen investeringsmuligheter i vår region.
For noen dager siden møtte jeg Olaug Svarva over en middag. Den snart 52 år gamle økonomen fra Steinkjer leder Folketrygdfondet som forvalter Statens Pensjonsfond Norge. Sammen med sin stab på rundt 40 medarbeidere følger hun nøye med norske børsnoterte selskaper. De overvåker hvordan disse møter endringer i markeder og verdensøkonomi.
På bakgrunn av solid kunnskap kjøper og selger de aksjer i landets største og viktigste selskaper. Ved siden av å kreve god avkastning, ønsker fondet å fremstå som en forutsigbar, langsiktig, etisk bevisst og krevende eier. De søker med andre ord mer enn god bunnlinje.
Fondet har levd tett på finanskrisen. Da den herjet som verst sist vinter, trakk mange investorer seg ut av aksjemarkedet. Statens pensjonsfond brukte milliarder på billigsalget. De siste månedene har aksjekursene igjen steget og deler av vinterkjøpene er omsatt med betydelig gevinst. På denne måten har fondet både tjent store penger og vært et instrument i myndighetenes motkonjunkturpolitikk. Noen vil si dette var en dristig operasjon. I virkeligheten var det et nytt eksempel på at det er dyrt å være fattig og at de som har mye skal få enda mer.
I Svarvas fond tenker man sikkert og langsiktig, godt forankret i formål, rettslig grunnlag, instrukser og etablert praksis. Listen over selskaper der fondet har plassert den største andelen av sine midler ser slik ut: Statoil. Hydro. Orkla. Telenor. Ved siden av store plasseringer i landets 50 mest solide virksomheter, er nesten halvparten av midlene fondet disponerer plassert i lånemarkedet. Til sammen gir dette optimal sikkerhet. Og god avkastning over tid, i alle fall bedre enn snittet.
Fondet ble skapt før oljen. Folketrygd fondet ble etablert sammen med folketrygdloven i 1967. Det arbeider på oppdrag fra Finansdepartementet. Spillereglene er nylig utformet og revidert. De har solid forankring i fagmiljøer og hos politikerne. Alle er enige om hva fondet skal gjøre. Det betyr samtidig lite rom for nytenkning.
Vi snakker om en kravstor eier. De har valgt ikke å gå inn i styrearbeidet, men utøver likevel betydelig makt. De følger nøye med og stiller kritiske spørsmål til ledelsen. Spørsmålene kan handle om strategi. De kan vurdere selskapets gjeldsbelastning. Får man ikke tilfredsstillende begrunnelse og reaksjon, kan de velge å gå ut av selskapet. For eksempel trakk fondet seg delvis ut av Norske Skog. Selskapet kjøpte for mye uten tilstrekkelig egenkapital.
Kravene handler også om verdi og kunnskap. De senere år har fondet for eksempel vært opptatt av selskapenes lederlønninger, bonusprogrammer og opsjonsordninger. Målet har ikke vært å fjerne alle slike insentiver, men å bidra til at vi her i landet ikke får den ukultur vi har sett i flere andre land, med helt uforståelige og umoralske ordninger for ledere og eiere. Jeg opplever at fondets leder er stolt over å ha fått betydelig gjennomslag på dette området. Nå hun mest opptatt av å sikre selskapene best mulig kompetanse i sine styrer.
For norske bedrifter er det verdifullt å ha dette statlige fondet som medeier. Derfor er det så viktig hvor de går inn.
Fondet er nesten ikke inne i trønderske selskap. Det er et bekymringsfullt faktum. Posisjonen i Norske Skog er redusert, de har aksjer i SalMar og i noen grad støtter de også opp om vår del av oljesatsingen. Men så er det slutt. Listen over attraktive investeringsobjekter i våre fylker er åpenbar ikke lang. De fleste møtene mellom fondet og selskapene de har eierandeler i kan skje i Oslo sentrum. Det er en mager trøst at flere av dem har landsomfattende virksomhet.
Tenker fondet langsiktig nok? En betydelig andel av plasseringene er finansielt uangripelige, i selskaper med sterk posisjon og tydelige utviklingsmuligheter. I tillegg har man styrke nok til å utnytte svingninger i et levende aksjemarked. Jeg er overbevist om at fondet gjør en storartet jobb for alle med grått hår og med pensjonsalderen som en ikke alt for fjern virkelighet.
Mer usikker er jeg på de unges vegne. Dagens plasseringer er knyttet tett opp til vår oljeavhengige og tradisjonelle industri. Avkastningskravene gjør det lite aktuelt å gå inn med store beløp i det som kan bli viktig industri. Men ingen garanti kan gis. Jeg ser for meg at et pensjonsfond som virkelig tenker langsiktig også er opptatt av neste generasjons industri. Derfor må man investere like mye i ny kunnskap enn i eksisterende virksomhet.
Utenlandsfondet bør få mer spillerom enn i dag for å kunne satse dristig innenlands. Det betyr at oljepenger kan brukes sammen med trygdepenger dersom formålet er riktig. De to store fondene burde spille bedre sammen.
Finansdepartementet med ny sjef får derfor utfordringen: Kan aksjer i ny kunnskap i Norge gi større utbytte enn gevinsten man ser for seg på verdens børser? Tenker man slik, kommer ingen utenom Trøndelag.