Mortensmesse

Ifølge tradisjonen ble den hellige biskop Martin av Tours gravlagt på denne dagen i 397. Frostatingsloven slo fast at Martins festdag skulle helligholdes som søndag. Bortsett fra bibelske personer var det ikke så mange utenlandske helgener som ble en slik ære til del. Martin beholdt sin posisjon i kirkeåret frem til reformasjonen i 1537.

Martin er nok en historisk person, men som helgen er også hans liv omspunnet av mange myter. Sulpicius Severus, Martins samtidige, har skrevet om helgenens liv og virke i flere verker. Han forteller at Martin var født i nåværende Ungarn, men vokste opp i Italia. Martins far var offiser i den romerske armeen og som ung mann ble han selv knyttet til kavaleriet.

Et vendepunkt i Martins liv kom da han en kald vinterdag møtte en nesten naken tigger utenfor bymuren i Amiens. Martin delte sin kappe i to og ga den ene halvparten til tiggeren. Natten etter åpenbarte Kristus seg for Martin i tiggerens halve kappe og roste ham for hans gode gjerning. Etter dette lot Martin seg døpe.

To år senere, da den romerske hæren stod foran et slag ved Worms, sa Martin til keiseren: «Jeg er Kristi soldat, jeg kan ikke krige». Dette er et tidlig eksempel på militærnekting av samvittighetsgrunner. Martin ble beskyldt for å være feig, men han tilbød seg å gå våpenløs i første ledd. Det ble likevel ikke noen kamp ved denne anledningen. Etter hvert forlot Martin hæren. Han bega seg til Hilarius av Poitiers, som omkring 360 viet ham til prest. Martin opprettet et kloster utenfor Poitiers som ble regnet som det første i Gallia. Han utvirket også undere som gjorde ham berømt. Ved ett tilfelle klarte han ved to timers bønn å vekke til live en død gutt.

På grunn av sine dyder og ferdigheter ble Martin valgt til biskop av Tours i 372. Mange biskoper mente at Martin var uegnet til denne høye posisjonen, da han hadde vært soldat. Det ble også lagt ham til last at han var vel asketisk og hadde et rufsete utseende. Martin bygde opp et kloster utenfor Tours hvor han og hans tilhengere levde et asketisk liv. Han tok også ut på vandringer for å omvende den galliske befolkningen. Ifølge legendene fortsatte Martin med sine undergjørende gjerninger. Ved en anledning fikk han liv i et dødt barn; han drev også ut onde ånder og han fikk flammer til å endre retning ved å stille seg i veien for dem. Djevelen kom på besøk til Martin utkledd som en keiser og sa at han var Kristus, men Martin lot seg ikke overliste.

Martin døde 8. november 397 ved et besøk i Candes. Etter en senere beretning oppstod det strid mellom innbyggerne i Tours og Poitiers om hvem som skulle ta hånd om Martins jordiske levninger. Folk fra Tours avgjorde striden til sin fordel ved å smugle liket ut av et vindu nattestid og frakte det på Loire til sin hjemby. Her ble han gravlagt 11. november, som altså ble hans offisielle festdag.

En velkjent legende går ut på at Martin ikke ønsket å gjøre karriere og gjemte seg i en gåseflokk da det kom folk for å ta ham med til Tours. Gjessenes kakling røpet imidlertid hvor han var. Dette er bakgrunnen for at det i mange land er vanlig å spise mortensgås på Martins festdag. Gåsestek var ingen vanlig rett her til lands; i stedet ble det noen steder tilberedt svinestek.

En annen kjent fortelling handler om Martins besøk hos keiseren. Keiseren ga sitt drikkehorn til Martin for at han skulle velsigne det og drikke. Det gjorde Martin, men i stedet for å gi hornet tilbake til keiseren, sendte han det videre til en prest. Gjennom denne symbolhandlingen ønsket Martin å understreke at geistlige burde gå foran verdslige uansett rang.

Martins grav ble det mest populære pilegrimsmål i Frankrike. Andre uttrykk for hans popularitet er det at omtrent 4000 kirker ble dedisert til ham og at han har status som Frankrikes nasjonalhelgen. Martins halve kappe ble oppbevart i et lite rom i det frankiske palasset i Aachen, derav kommer ordet kapell. Også i England ble Martin en sentral helgen. En gang i høymiddelalderen fikk så Nidaros sin Martinskirke. Vi kjenner navnene på et par prester som gjorde tjeneste ved kirken, nemlig Øyvind prest som var vitne i en sak i 1281 og Peter som fikk et påbud fra Jon Elg i 1297. Etter mannedaudens herjinger i 1349 hører vi ikke mer om denne kirken og den ble nok lagt ned i den følgende krisetiden. En slags kompensasjon fikk Martin tydeligvis mot slutten av katolsk tid, da erkebiskopen tok en del av sitt gods i Strindafylket og la det til en prebende med Martins navn. En prebende var en liten godssamling som ble brukt til å lønne prester som gjorde tjeneste ved et alter. Trolig var det et alter viet til Martin i Domkirken. Vikhammer var hovedgården i denne prebenden. Etter reformasjonen ble inntektene lagt til kapellanen ved Vår Frue kirke.

Da det ble forbudt å feire mortensmesse ved reformasjonen, er det ikke bevart så mange truer og skikker knyttet til denne dagen hos oss. Mortensmesse er imidlertid markert på praktisk talt alle primstaver. Det vanligste symbolet er en bispestav, dernest kommer gris, gås og sol. Grisen ligger gjerne på ryggen og minner om slaktetid. Solsymbolet har trolig sammenheng med at det ifølge tradisjonen kom til syne en ildkule over Martins hode når han sang messe.