Breivik gikk under PST-radaren, men terrorhandlingene 22. juli har i liten grad endret hysjpolitiets trusselvurdering.
I dag møter tidligere forsvarsminister og justisminister til åpen høring i terrorkomiteen på Stortinget. Offentliggjøringen av Politiets Sikkerhetstjenestes trusselvurdering på morgenkvisten i går var derfor neppe tilfeldig. PST vurderer faren for nye terrorhandlinger omtrent som i fjor, men trusselbildet er skjerpet. 22. juli blir tillagt vekt, men ikke nok til å endre trusselvurderingen.
Det er grunn til å merke seg at PST ikke har mistet nevneverdig tro på egen fortreffelighet, selv om de bommet stygt på 22. juli-terroren. Etaten er blitt tilført store ekstramidler etter terroranslaget, i tillegg til jevnlige økninger i budsjettene de siste årene og utvidede fullmakter til overvåkning siden 2005. Beredskapen mot terror var også bedre enn noen gang, da bomben smalt i regjeringskvartalet og da ungdommene ble skutt på Utøya.
Men PST hadde ikke Behring Breivik i kikkerten, fant ingen interesse i gode tips, og gjorde etterpå desperate forsøk på å forklare sine tabber. Fortsatt har PST-sjef Janne Kristiansen justisministerens tillit, men det ligger et forbehold i den eksterne granskningen av etaten som vil bli iverksatt i vår. De færreste vil anse Kristiansens karriere i PST som særlig vellykket – så langt. Derfor er hun også innkalt til Stortingets høring i dag, som bisitter til justisministrene da og nå.
Den åpne delen av trusselvurderingen PST utleverte i går, kan kanskje tolkes som et bedre sammendrag av internasjonal kunnskap, basert på samarbeidende tjenester i 60 land, enn som en presis vurdering av norske forhold. Men innenfor hysj-området er det umulig å være sikker, fordi det meste naturligvis er hemmelig. Premissene for konklusjonene som trekkes er vage og basert på tillit til PST. Budskapet er uansett dramatisk, fordi faren for terror på norsk jord blir vurdert som større og økende.
Selv om PST-sjefen har uttalt seg uvanlig dumt etter 22. juli, noe hun har forsøkt å beklage i flere runder, er det hevet over tvil at etaten har mange flinke analytikere og svært gode kontakter. Trolig har overvåkningspolitiet aldri vært bedre, og trolig har de avverget flere terrorangrep. Den lovlige adgangen til overvåkning har aldri vært mer omfattende, og analysefolkene har aldri vært mer oppdatert. Men som alltid vil den som har mye, ha mer. Av hensyn til personvernet er det gode grunner til å holde PST i ørene. Stortinget har en avgjørende rolle her.
Likevel er det en vesentlig mangel i lovverket PST har påpekt i jakten på terrorister. Forutsetningen for å ta terrorister i dag er at de er flere, altså det som juridisk blir kalt å være i et forbund. Terrorister som opererer alene, a la Behring Brevik, faller utenfor de juridiske bestemmelsene. Det har til de grader vist seg å være så galt som det kan bli, og PST har mange gode grunner for at loven må endres, selv om de ikke justerer trusselvurderingen vesentlig etter 22. juli-terroren.
Ekstrem islamisme utgjør den største terrortrusselen. Og de antimuslimske miljøene her i landet kan bidra til å trigge hatet mot Norge og nordmenn, mener PST, som altså mener å kunne fastslå at trusselen øker. Den retter seg også i større grad mot myndighetspersoner, som Kongen, statsministeren og statsråder og andre. Terrornettverkene er små, men blir stadig mer profesjonelle. De drar i krig, som for eksempel Afghanistan, for få opplæring, og kommer tilbake med stor statur for lettere rekruttering av nye medhjelpere. En økende andel av disse er sønner av innvandrere, oppvokst i Norge.
Dersom terrortrusselen er så alvorlig som PST angir, må de snarest få ristet av seg sine egne dumheter. Ingen etat har større behov for allmenn tillit og troverdighet enn Politiets sikkerhetstjeneste.
PST har fortsatt en vei å gå.