Nye måter å organisere arbeidslivet på handler om hvordan Norge skal se ut i fremtiden.

Pilotene i Parat har satt på kartet retten til å være ansatt i moderselskapet med de rettigheter som følger med, og ikke i rekken av AS-er hvor du ikke har noen rettigheter som arbeidstaker, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Halvor Vatnar, leder i Norwegian pilot union i forbindelse med Norwegian-streiken tidligere i år. Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix

Vi som jobber i Fellesforbundet får stadig nye beviser på at arbeidslivet blir råere for den enkelte, og det er fagforeningene/forbundene som må gå inn å forhandle på den enkeltes vegne. Løsarbeidersamfunnet ble lagt på hylla for mange tiår siden, men dette er nå på vei tilbake.

Mange bedrifter sier opp fast ansatte, for så å leie dem inn igjen. Bedriftene har behov for arbeidskraft, men ikke i faste ansettelser. Vikarbyråer har sin misjon, men ikke som erstatning for faste ansettelser. De vi skylder penger for hus-, bil-, hyttelån skal ha sitt, og det er jo et rimelig krav. Forbundet flygerne tilhører utfordrer den nye forretningsmodellen som har kommet til Norge, spesielt de siste 10-15 årene, nemlig konsernmodellen.

Det som før var en bedrift hvor alle var ansatt under samme firmanavn for eksempel Norske AS, blir nå splittet opp i et utallige AS-er. De som vasker blir overført til Norske Vask AS, funksjonærene til Norske Funksjonær AS, regnskapsmedarbeiderne til Norske Regnskap AS, selskapets nedbetalte eiendom/gård blir til Norske eiendom AS osv. Ofte med begrunnelsen at det ikke skal være en del av «kjernevirksomheten» lenger.

I realiteten kan til slutt bare administrasjonen (ledelsen) definere seg selv som kjernevirksomhet i konsernet. Alt dette blir gjort for å minimere innflytelsen til de ansatte, men også for å bli kvitt ansatte. Mange er blitt tvunget over i slike virksomhetsoverdragelser. Når bedriften på grunn av nedbemanning tilbyr deg jobb i det nye firmaet, har du i realiteten ikke noe valg. Juridisk har de tilbudt deg en jobb, og sier du nei, ja, da har du sagt fra deg rettighetene til å kreve noe som helst fra bedriften du en gang var en del av.

Ved neste korsvei får du høre: «Beklager men vi taper for mye på det nye AS-et vi etablerte, og det er derfor nødvendig å legge ned selskapet». Hovedselskapet du først var ansatt i har ikke noe ansvar for deg, og dermed kan de sitte på toppen og suge ut overskuddene, men å sende penger tilbake ved behov er ikke like selvfølgelig.

Et annet problem er jo at ved lokale lønnsforhandlinger vil det ikke være noe overskudd i AS-et å forhandle om, fordi det ikke ligger noen kroner igjen. Konsernet har tatt dem. Konsernmodellen gjør at de kan rabattere selskapene imellom, og dermed forsvinner også muligheten til å forhandle lokalt om fordeling av overskudd ved lønnsforhandlinger.

Tidligere var 25 år i samme bedrift det samme som gullklokke i belønning for trofasthet/lojalitet. Nå virker det som at det er viktigere for bedriftene å få vekk fast ansatte, fordi de koster penger. Og det man ofte hører er at det ikke er kjernevirksomheten.

Noe av det som også var stridens kjerne under Norwegian-konflikten, var de «dyre» pensjonene. Inntil nylig har ytelsespensjon vært regelen. Dette var tidligere et av ansattegodene alle bedriftene lokket med for å gjøre seg attraktive, nå er denne type pensjon blitt for dyrt, og de fleste blir tvunget over på innskuddspensjon. Rett og slett fordi bedriften sier dette er for uforutsigbart, og koster dem for mye penger.

De har rett sett ut ifra en eiers begrunnelse. Garantien på rentene i den gamle ytelsesordningen var/er på over tre prosent rente av innestående kapital. Og denne garantien måtte både selskapet du var ansatt i og forsikringsselskapet garantere. Derfor dukket innskuddspensjonsordningen opp, der du selv er den som tar risikoen ved å plassere de oppsparte pensjonspengene dine i det som måtte gi deg best mulig avkastning, fond eller aksjer.

Det er denne kampen pilotene i Parat har satt på kartet, nemlig retten til å være ansatt i moderselskapet med de rettigheter som følger med der, og ikke nede i rekken av AS-er hvor du ikke har noen rettigheter som arbeidstaker i det hele tatt.

Det at Bjørn Kjos har kjøpt fly til 250 milliarder kroner, er jo ikke de ansattes feil? Eller var det de ansatte som lurte ham til det? Jeg er jammen ikke sikker, for som han sier: «Vi har ikke råd til å ha 5000 ansatte i moderselskapet, for da ville vi ikke fått lånt penger til kjøpet av de nye flyene!» Det burde han kanskje tenkt på før han ansatte alle disse arbeidstakerne som både skal ha lønn og pensjon.

«Fly Me to The Moon» er en gammel sang, og ikke slagordet til Norwegian. Men det hadde jo vært interessant å høre hvor mye Kjos hadde presset prisen ned hvis månen var en destinasjon Norwegian fløy til! Det koster å fly med piloter som ikke sovner bak spakene, eller ikke er truet med å bli fratatt pensjon og lønn.

Dette er lett overførbart til alle andre bransjer rundt oss, også til der den enkelte av oss jobber. Men det er vi forbrukere som bestemmer hvor grensen går, og hvor vi vil kjøpe våre varer. Er det for billig til å være sant, så er det gjerne det.

Mange vil ikke reagerer før de selv blir rammet, og da er det jo for sent! Nei, stopp denne måten å vekkorganisere arbeidstakere på. Modellen gjør de rike rikere, og de fattige fattigere.

Er det slik vi vil ha det?