Min gode venn Ørjan Greiff Johnsen gikk nylig i et innlegg i Adresseavisen til korstog mot venstresidens angivelig udannete og uanstendige retorikk. Han har som vanlig mange gode poenger, og det er ikke vanskelig å være enig i at vi bør etterstrebe en så etterrettelig og respektfull tone som mulig i den politiske debatten. Det blir desto vanskeligere å være enig når han plasserer dette på en høyre-venstre-akse.
Bevisførselen begrenser seg nemlig til Peggy Hessen Følsviks (som ifølge Ørjan er «er tidenes mest ufine LO-leder») utsagn om at Erna er frekkere enn flatlusa og at SV-leder Kjersti Bergstø, i forbindelse med Røkkes flytting til Sveits, ba ham ryke og reise. Jada, man kan sikkert låne Ernas standardsvar her: jeg ville kanskje ikke brukt akkurat de ordene.
Venstresida er det nye Frp
Men Ørjan, du har visst helt glemt det som kanskje fremstår som de to grelleste eksemplene på lavmål i norsk politisk debatt? I så fall, la meg gjenoppfriske hukommelsen din. I 2015, midt under den verste flyktningkrisen i Middelhavet der nesten 4000 mennesker hadde omkommet i båt, stilte nestleder Per Sandberg på Frps landsmøte, iført en t-skjorte med et anker og påskriften «Good journey» og «Sea adventure». Tre år etter, postet Sylvi Listhaug fra samme parti, et innlegg på Facebook der hun skrev at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».
Dette ville med all sannsynlighet ført til det første flertallet for et mistillitsforslag mot en statsråd siden Kings Bay-saken i 1963, noe som vel understreker det alvorlige omfanget. Det endte som kjent med at Listhaug i stedet gikk av frivillig som statsråd. Du er jo glad i antiteser som retorisk grep, Ørjan, så la meg også prøve meg på en: sammenlignet med den slags politisk uanstendighet framstår Hessen Følsviks og Bergstøs utfall mer som noe hentet fra et kjærlighetsdikt av Hans Børli.
Og la oss heller ikke glemme Siv Jensens ropende «morna Jens!» som takk til en som ikke hadde gjort annet enn å tjene landet sitt som statsminister i til sammen ni år. Alle de tre nevnte tilhører altså det nest største partiet på høyresiden. Og da har jeg ikke en gang nevnt de mange eksemplene der høyresida har beskyldt Arbeiderpartiet for å spille Utøya-kortet.
Av en eller annen grunn trekker du også Moxnes’ nasking inn i dette. Hva den saken har med politisk retorikk å gjøre er vanskelig å forstå, men det passer vel fint inn i det bildet du så gjerne vil tegne opp, av en venstreside som «er helt uten dannelse».
Jeg åpner vinflaska. Hvorfor klarer jeg ikke å lytte til gode råd?
Bortsett fra de to nevnte eksemplene med Hessen Følsvik og Bergstø er innlegget ditt ellers kjemisk fritt for noen øvrig form for «empiri». Vi får likevel vite at «venstresida har monopol på godhet», er «polariserende», «gjør offentlig debatt til et nedrig sted», er «bøllete, ufølsomme og ufine», og er «de mest intolerante av alle». Mon tro om du har utviklet en form for fargeblindhet, Ørjan, som gjør at du bare ser rødt og ikke blått?
Det ironiske er at du ved å gå så hardt til ensidig angrep på venstresiden og fullstendig overse høyresidens synder, neppe bidrar til nettopp det du etterspør: en etterrettelig, anstendig og høflig tone i politikken. Det er ikke vanskelig å være enig i ønsket ditt om en mindre arrogant, hånende og nedlatende politisk retorikk, men med denne typen tendensiøs svartmaling av kun den ene siden av politikken, løper du jo faktisk det motsatte ærendet.
Avslutningsvis er det fristende å omskrive vår felles favoritt James G. Thirlwell: «Say what you mean, and don’t say it mean»
Alt vi velger i dette landet er grått
Hvor har det blitt av pissoarene?