Når jeg tenker på dagens Russland, kjenner jeg ofte mangel på luft. Mitt hjemland oppleves som en fengselscelle som blir trangere og mørkere for hver dag som går.
Når jeg skyper med min russiske mor, snakker vi ikke om politikk, i tilfelle våre samtaler avlyttes. Vi prøver å snakke om nøytrale ting: Om bøkene vi leser, om gamle dager, om det å være kvinne, det å være mor. Våre samtaler er ofte preget av tristhet og sorg: Min mor vet ikke når hun kan igjen se og omfavne sitt barnebarn. Det er fem år siden sist. Kanskje skjer det aldri igjen. Det er en skremmende tanke. Etter alt jeg har skrevet og sagt om krigen, kan jeg ikke lenger reise til Russland. Sjansen for å bli pågrepet og fengslet er stor.
Sist fredag kom nyheten om Aleksej Navalnyjs død. Jeg satt på bussen da jeg leste nyheten. Jeg fikk brått ikke puste og måtte av bussen. Når jeg tenker på dagens Russland, kjenner jeg ofte mangel på luft. Russland oppleves som en fengselscelle som blir trangere og mørkere for hver dag som går.
På lørdag er det to år siden Russland invaderte Ukraina. Krigen fortsetter. Hver gang det er bombing i Kyiv, venter jeg anspent på livstegn fra mine venner som bor der. Jeg blir lettet når jeg ser at de fortsatt er i live, at deres hus er uberørt. Samtidig er ikke lettelsen langvarig, fordi mange andre mister livet. Jeg tenker på mine venner som må leve i konstant frykt og beredskap. Hva hvis deres hus, deres liv er neste som blir tatt?
I Russland omtaler man fortsatt krigen som «spesialoperasjon». Russlands store tap snakkes det ikke om. «Spesialoperasjonen» skal fremstå som en seiersmarsj mot nazisme, derfor ties det om mange tusen russiske soldater som har mistet livet i krigen. Det snakkes heller ikke om at de overlevende får varige psykiske skader. Noen av soldatene som kommer hjem, ender med å torturere og drepe sine koner og barn.
Voldtektsmennene og drapsmennene går ofte fri, mens fredelige folk blir arrestert for å ha kritisert Putin og hans krig. De blir dømt for å spre «falsk informasjon» om den russiske hæren. Den trettitre år gamle Aleksandra Skotsjilenko ble dømt til syv års fengsel fordi hun byttet ut prislappene i et supermarked med små lapper med antikrigsbudskap. På en av lappene skrev hun: «Min oldefar kjempet ikke i andre verdenskrig for at Russland skulle bli en fascist-stat og angripe Ukraina.»
Både de unge og de eldre kan bli arrestert. En syttito år gammel kvinne fikk nylig fem og et halvt år i fengsel etter å ha lagt ut en video der hun oppfordret til å stoppe krigen i Ukraina og der hun ba om fred og nestekjærlighet. At en pensjonist må sone fem år i fengsel for en fredsbønn – hvordan kan dette skje? Men hva annet kan man forvente fra et regime som fengsler og dreper sine kritikere: Aleksej Navalnyj døde (rettelse: ble drept) fordi han drømte om et fritt og demokratisk Russland.
Jeg har opplevd at et sivilisert samfunn kollapser
Jeg ser på meg selv som en håpefull person. Likevel følte jeg på sterk håpløshet da jeg lærte om Navalnyjs død. Hvordan skal vanlige folk våge å protestere mot Putins regime når den sterkeste og modigste av Putins kritikere er drept? Men så leste jeg om folk som samlet seg for å minnes Navalnyj, og jeg så små glimt av håp. Bare i løpet av to dager har 400 personer i 36 russiske byer blitt pågrepet i forbindelse med Navalnyj-markeringene, skriver rettighetsgruppa OVD-info. Likevel fortsetter folk å strømme til markeringene. Julia Navalnaja har nettopp gått ut med en pressemelding om at hun skal fortsette sin manns sak.
Da krigsmotstanderen Boris Nadezjdin stilte som kandidat til presidentvalget, sto folk i lange køer i mange minusgrader for å gi ham støtte. Selv om Nadezjdin fikk et nei fra valgkommisjonen, viser den store oppslutningen rundt ham at mange russere er imot krigen. Igjen ser jeg et glimt av håp.
Da Russland gikk til krig mot Ukraina, fikk jeg avsmak for alt det russiske. Jeg ville ikke lese russiske forfattere eller se russiske filmer. Jeg nektet å snakke russisk med min sønn. Jeg følte på en hjemløshet. Da begynte jeg å lese og lære om folk på flukt, om flyktninger og asylsøkere. Jeg var ikke alene om å tape et hjem, og mitt tap var langt fra det største. Det finnes folk som har det mye verre. Også her i Norge finnes det mennesker som har mistet sitt hjem, og som trenger hjelp.
Vi trenger aldri å gå langt for å gi hjelp. På et foredrag på Litteraturhuset oppfordret Thomas Hylland Eriksen folk til å bry seg om det lille og lokale, ikke bare det store og fjerne. Jeg kan dessverre ikke redde Russland, men jeg kan kanskje hjelpe noen i min umiddelbare nærhet. Jeg har begynt å se etter små muligheter i hverdagen der jeg kan hjelpe.
Mange av oss hjelper ofte uten å vite det. Jeg selv ble hjulpet på den måten. Det Russland jeg trodde jeg hadde tapt, fant jeg plutselig igjen. I alle fall deler av det. Det var ved hjelp av Dina Nayeri, en iransk flyktning og forfatter, at jeg ble oppmerksom på det. I sin bok The Ungrateful Refugee skriver Nayeri: «Min datter er min hjemkomst.» Da jeg leste de ordene, innså jeg hvordan min sønn – uten å vite det selv – hjalp meg å beholde et lite hjørne av Russland.
Enda en død kritiker? Bare en ny dag på kontoret for Putin
Da jeg nektet å snakke russisk med ham, fortsatte sønnen min å henvende seg til meg på russisk. Han brydde seg rett og slett ikke om min motvilje. Nå snakker vi russisk sammen igjen. Han leser Mesteren og Margarita til meg høyt på russisk. Han vil høre historier fra min oppvekst. Det gjør at vi ivaretar en liten bit av Russland som er vår egen, som er god, og som ikke er preget av Putin, vold og krig.
Jeg husker en annen ting Hylland Eriksen har sagt: «Det er viktigere å tenne lys enn å forbanne mørket.» Jeg kan forbanne Russlands mørke til jeg svetter, uten at det hjelper noen. Derfor minner jeg meg selv om å heller finne de lyspunktene jeg kan. Håp er et valg jeg tar. Jeg ser glimt av håp i Navaljnyj, Nadezjdin, motstanden, det lille russiske fellesskapet jeg har med min sønn. Det gjelder å se denne godheten, disse små og store lysfrøene, ta vare på dem og la de lyse opp mørket.
Vi vil gjerne høre dine tanker om tida vi står i. Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!