RBKs medlemmer stemte mot styrets forslag. Det er blitt stadig vanligere at de som i utgangspunktet ble sett på som trofaste kunder, i tillegg blir medlemmer som av og til stikker kjepper i hjulene på den profesjonelle forretningen.
På årsmøtet i Rosenborg stemte nylig et klart flertall for et forslag om at klubben skal arbeide for å avskaffe VAR i norsk toppfotball, og mot at klubben skulle utrede ulike investormodeller. Begge vedtakene ble fattet mot styrets forslag. Når det gjelder VAR, har flere andre klubber gjort lignende vedtak.
Toppfotballen er blitt en relativt komplisert forretning. Når det omsettes for hundrevis av millioner, er det ikke overraskende at det både i styret og den administrative ledelsen finnes flere aktører med tung organisasjons- og næringslivserfaring.
Men i motsetning til bedrifter er fotballklubber også demokratiske idrettslag. På generalforsamlingen i et aksjeselskap stemmer aksjonærene med utgangspunkt i sin eierandel. I et idrettslag har hvert medlem én stemme.
Medlemsdemokratiet er ikke alltid like aktivt, det har nok mange med barn i idretten erfart. Det er ofte vanskelig å rekruttere styremedlemmer, og få stiller på årsmøtet, som er lagets høyeste organ.
Selv om idrettens logikk tilsier at barn og foreldre bør innta en medlemsrolle, opptrer de i virkeligheten ofte som kunder: Medlemskontingent og treningsavgift har omtrent samme status som månedsavgiften på treningssenteret (treningssentre tar feil hvis de kaller kundene sine medlemmer). Foreldrene betaler først og fremst for en tjeneste.
Også fotballpublikum er i utgangspunktet kunder. En tilskuer kjøper billett eller et TV-abonnement, som gir rett til å se kampene. Mange fotballtilhengere er i tillegg drømmekunder for enhver næringsaktør. Selv om mange mister interessen om resultatene svikter, blir også mange værende. En stor andel av fotballens kunder er bemerkelsesverdig lojale: De fortsetter å kjøpe produktet nærmest uansett. Svært få skifter i hvert fall til konkurrenten.
Når flertallet av de tilstedeværende på årsmøtet i i Rosenborg stemte mot både VAR og investorer, var det imidlertid ikke i egenskap av kunder. De hadde meldt seg inn i klubben, noe som gir dem en stemme i viktige beslutninger.
Er idretten egentlig for alle?
Hjertesukk fra oss som ikke har peiling på fotball
Tilskuerne på Lerkendal, enten vi snakker om den jevne tribunesliter eller de mer entusiastiske i Kjernen på øvre øst, får dermed en interessant dobbeltrolle i det øyeblikk de melder seg inn i klubben. De er både kunder og medlemmer. Gjennom medlemskapet er de blitt tilkjent medbestemmelsesrett over produktet de til daglig kjøper.
Det ville være en naturlig antakelse at etter hvert som toppklubbene profesjonaliseres, blir medlemsinnflytelsen mindre, selv om Rosenborg fortsatt formelt sett er et demokratisk idrettslag. Men slik er det ikke.
De første supporterklubbene i norsk fotball oppsto på 70-tallet, men med et par unntak var de helt annerledes enn det vi forbinder med supporterkultur i dag. Ofte var de en slags kakelotteri-foreninger, som blant annet arbeidet for å bidra med litt inntekter til den fortsatt strengt (i hvert fall på papiret) amatørbaserte fotballen. De hadde nok meninger om kvaliteten både på spillerne og på trenerens taktikk, men de blandet seg ikke i det, selv om noen av dem kom på årsmøtet i ny og ne.
Fra begynnelsen av 1980-årene formet det seg en ny type supportere, med en kjerne av yngre menn, som gjerne ville skape noe som lignet det noen av dem hadde opplevd i England. Det handlet om å skape bevegelse, sang og etter hvert farger på tribunen. Men de la stor vekt på at de var uavhengige: De støttet klubben, men overlot driften til andre.
Mange unnlot av prinsipp å melde seg inn i klubben, for det kunne underminere uavhengigheten. Supporterne var ofte kritiske, men det formulerte de i egne magasiner (såkalte fanziner) og senere på internett, ikke ved å delta i styre og stell.
Etter hvert som fotballen ble stadig mer kommersiell, forandret imidlertid dette seg. Selv om de fleste supportere fortsatt forstår seg selv som en uavhengig røst, har det i mange år vært en utbredt oppfatning at fotballen er på vei et sted hvor de ikke vil kjenne seg igjen.
Både VAR og spørsmålet om investorer utfordrer måten de har levd og erfart fotball på. VAR er en trussel mot den spontane, uforbeholdne gleden over at ballen ligger i nettet (for man vet jo aldri hva VAR-teamet mener kan ha skjedd i forkant). Investorer kan i Rosenborgs tilfelle utfordre statusen nettopp som demokratisk medlemsklubb.
Derfor er det blitt stadig vanligere at de som i utgangspunktet ble sett på som trofaste kunder, i tillegg blir medlemmer som av og til stikker kjepper i hjulene på den profesjonelle forretningsdriftens logikk. I klubbledelser og styrer vurderes det helt sikkert som en betydelig utfordring. Men supportere har lenge hatt sterke meninger om veien videre for fotballen. At de nå også lar sin røst høre også i beslutningsorganer, bør ikke komme som noen overraskelse.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!