Ola Borten Moe satser alt på ett kort og kan vinne maktkampen. I så fall må Navarsete ta støyten helt alene.
Senterpartiet ønsker kampvotering om første nestledervervet, konkluderer valgkomiteen, som for sikkerhets skyld presenterte sin innstilling på et gammelt misjonshotell i hovedstaden torsdag. Med slike lokaler som kulisse kunne valgkomiteens leder, Terje Riis-Johansen, appellere til forsoning, samhold og tilgivelse. Foreløpig er ikke Sp-folkene der.
Innstillingen til nestledervalget oser av brutal strid, dyp splittelse og mer personkonflikt enn politikk. Det er nesten ikke til å tro at Sp vil seg selv så vondt. Men det vil de. Viljen til å stå løpet ut frem til ekstraordinært landsmøte mandag 7. april, er så avgjort til stede. Det kan bli blåmandag for mange. Om valgene som da skal finne sted gir ro i partiet og rom for politikk, kan bare høyere makter svare på. Sannsynligheten er ikke stor fordi konfliktnivået er høyt, motsetningene sterke og viljen til forsoning liten.
Ola Borten Moe har bare ett mål; å bli gjenvalgt som første nestleder. Det er valgkomiteens klare oppfatning. Han stiller ikke til vervet som andre nestleder.
Lederspørsmålet er det ingen diskusjon om. Trygve Slagsvold Vedum (35) overtar om to uker som den yngste Sp-leder noen sinne. Borten Moes utfordrer, Anne Beathe Tvinnereim, er innstilt på først å ta kampen mot trønderen, dernest kampen om andre nestledervervet. Hun er innstilt på to lederposisjoner. Derfor er det nærliggende å anta at det eneste sikre i nestlederstriden, er at hun vil bli valgt til en eller annen post.
Men det er heller ikke gitt. For vinner Borten Moe posisjonen han har, er det ikke sikkert at Sp-landsmøtet tar sjansen på å ha to nestledere utenfor Stortinget. Borten Moe er ute og Tvinnereim kom ikke inn da hun stilte for Østfold; fylkeslaget som er så i harnisk at valgkomiteen måtte lage to ulike forslag til nytt sentralstyre. Østfold-kandidaten nekter å sitte der dersom Borten Moe blir valgt.
I Senterpartiet har det aldri vært grunn til å se bort fra stemningen i Trøndelag, Oppland og Hedmark. Nord-trønderne har laget en snedig plan sammen med Nordland. Den går ut på å fremme stortingsrepresentant Janne Sjelmo Nordås som andre nestleder, med Borten Moe som første. Trøndelag vil støtte Nordås, og da vil nordlendingene støtter Borten Moe. Resten av Nord-Norge gjør det allerede. I tillegg har Borten Moe støtte fra Møre, Oppland og Hedmark. I Sum er det partiets sterkeste fylker.
Nordås blir som en joker i maktspillet. Mindretallet i valgkomiteen går inne for Ola Borten Moe som første nestleder. Vinner han, er det flertall for Tvinnereim som andre nestleder. Da kan partiet få to ledere på utsiden av parlamentet. Det blir krevende.
Alle som lurer på hvor mye politikk det er i denne striden vil bli skuffet. Noe er det. Senterpartiet har en lang politisk linje langs kysten fra Rogaland via Trøndelag og nordover, uten dermed å glemme innlandet. Det politiske innholdet i Sp-stiden nå er ikke mye å skryte av. Motsetningene er sterke, men trolig handler de mer om hva man forbinder med vedkommende person enn det personene representerer politisk.
Olje-ola ble raskt et klistremerke på Borten Moe som oljeminister. Spoler vi tilbake og ser på Ole Gabriel Ueland (Rogland), Magnus Stangeland (Hordaland), og brobyggerne Gudmund Restad og Johan J. Jakobsen, ja, da er Borten Moe en mild stemme i et opprørt hav. Forskjellen mellom daværende nestleder Magnus Stangeland og leder Anne Ender var som dag og natt. Men de fikk det til. De snakket sammen. Problemet er at nå gjør de ikke det.
Liv Signe Navarsete kan ikke tre av på grønn løper på Lillestrøm. Resultatet etter mer enn fem års ledelse er den største katastrofen noen sinne. Etter åtte år med regjeringsmakt er partiet ribbet til skinnet, mer kriserammet enn noen gang.
Veien tilbake er lang.