De fleste feirer påske i byen. Derfor er det så fint at vi har en utrolig flott bymark. Men denne vinteren har vist at vi nå bør utvidemarka og utvikle den mer mot en park.
- Unnskyld, kan du si meg hvor jeg er nå?
Fornøyd og forvirret, var han, den nyankomne NTNU-studenten fra Østlandet som jeg traff ved Marken en helg ivinter. Det var en av de uvanlig mange flotte ski-dagene vi har hatt. Trikkeskinnespor i alle retninger,
Unggutten fikk meg til å føle meg som en bestefar. Jeg pekte og forklarte. Viste hovedveiene og de lure sidesporene, hvordet var tungt og hvor det kunne gås fort.
- Du har mange eventyropplevelser i vente, avsluttet jeg, og så ham lange ut, inn i det ukjente.
Noen dager senere møtte jeg markas aller beste venner. De var samlet i nyoppussede Skistua for å markere 125 årsjubileettil Trondhjems Skiklub. Her gikk diskusjonen høyt om rett og galt i Bymarka. Gamle veteraner og yngre entusiasterfant hverandre i samtale om det som hadde vært og det som kunne bli.
Også i Adresseavisens spalter har debatten vært uvanlig intens denne vinteren: Byggegrenser, ordensregler, skogsdrift og skutertrafikk diskuteres med store ord. For ikke å snakke om hund og hest. Jeg tar alt dette som et godt tegn på atmarka har en særlig viktig plass hos svært mange og at ingen nasjonal markalov kan sikre vår Bymark bedre enn nettopp dette lokale engasjementet.
85 kvadratkilometer stor. Kommunen staten og private er grunneiere. Marka er delt inn i en nærsone for aktivt friluftsliv,en mellomsone for turstier og en fjernsone der det uberørte er viktigst. Markaplanen fra 2002 er grunnlaget for drif tog utvikling. Den er skapt gjennom et samarbeid mellom brukerne og det offentlige. Her er viktige interesser tilpasset hverandre. Mange tar ansvar og har ære for at så mye er så bra.
Likevel har de siste skiturene fått meg til å tenke at tiden er inne for å skape noe nytt. Her er mine innspill til den neste markaplanen:
Den røde strek må respekteres! Bymarka er stor, men likevel for liten. Den røde strek er allment akseptert som yttergrensen for marka. Innenfor den skal det ikke bygges. Heller motsatt: eksisterende og ulovlig oppsatte bygg må fjernes. Jegtror vi må passe på denne grensen som smeder. Trondheim kommune må drive streng kontroll og komme med klare reaksjonerpå brudd som måtte begås. Så må vi leve med at alle gamle synder i rettferdighetens navn ikke kan rettes opp i ettertid.
Marka må bli større! Nå er tiden innefor å tenke utvidelse. Neste markaplan må vise hvordan vi i løpet av noen år kan få til en sammenhengende grønn sone rundt hele byen: Bymarka, Leinstrandmarka, Tillermarka og Strindamarka må henge sammen med Klæbumarka og Vassfjellet. Og med Malvikmarka.
Det er tre viktige argumenter for dette. Først og fremst vil adgang til marka for langt flere redusere biltrafikken og spare miljøet. For det andre kan ulike aktiviteter spres og brukerkonfliktene reduseres. I tillegg vil en stormark gi bedre plass til flere aktiviteter og nye markabrukere. Sykkelsport i terreng er bare ett eksempel.
Muligheten åpner seg med ny E-6 sør. I løpet av noen år må det bygges ny motorvei fra Heimdal til Klett. Det er en historisk sjanse til å knytte marka-områdene sammen. Kloke byplanleggere må finne traseen de få kilometrene mellom Skogly og Tiller. Da kan Bymarka vår bli uendelig. Vi kan gå på ski eller sykle fra Ila til Sverige!
Skal Bymarka være uberørt natur eller velutbygget aktivitet? Jeg mener begge deler. Sammen med gode turvenner harjeg oppdaget hvor lett det er å finne fristedene. Til og med høyfjell der du knapt finner spor av mennesker og der du ikke hører en lyd. Den som vil oppsøke ensomhet og stillhet behøver ikke gå langt. Store deler av marka er vernet helt spesielt. Slik må det selvsagt være.
Vår tids utfordring er heller for lite marka-liv. En liten gruppe entusiaster tilbakelegger milevis på ski om vinteren. De samme er der også om våren, sommeren og høsten. Men for mange andre blir det med tanken. Dørstokkmila er for drøy. Utvidet bruk av marka handler ikke først og fremst om aktive småbarnsfamilier og birkebeinere med lett grånende hår. Det handler om å lokke en generasjon fra shoppingsentrene til spennende utfordringer i vår nærnatur. De trenger en park mer enn en mark. Den norske turtradisjonen er det samme som folkehelse. Aktiv bruk av skog og mark gir bedre form, større overskudd og ansvarsfølelse for miljøet vi er avhengig av. Derfor tenker jeg at det er et sunnhetstegn med kø mot Granåsen. Men ikke bare for skileik for små Northug’er eller utstrakt diagonal mot merket i Birken. Vi må lage innganger til marka som alle kan oppleve er laget for dem. Og dørstokken er usynlig.
Naturbarnehager på markagrensen er en god start. Det gir mange barn unike aktivitetsmuligheter, samtidig som vi utnytter opparbeidede parkeringsplasser fremfor å bygge nye.
Granåsen har opplevd en ny vinter. Verdensstjernene trakk et stort publikum . Anlegget var rustet opp og viste at det kan måle seg med hva som helst både når det gjelder hopp, langrenn og skiskyting. Hvorfor legger ikke forskerne påglid og verdens beste hoppstil sine laboratorier hit? Nå diskuterer man hva som skal skje i og rundt Gråkallen. Mange ønsker opp opprustede slalåmbakker og ny bruk av de nedlagte militæranleggene. Kanskje landets beste folkehøgskole for naturliv? Her oppe startet mye av vår moderne skiidrett for over 150 år siden. Gode muligheter for sport og lek tilpasset dagens unge er beste måte å respektere denne historien på.
Kan vi få akebakkene tilbake? Kanskje ved Lian? Vi kan også se for oss områder reservert for de som dyrker hundesporteller ridning? Moderne terrengsykling er også et godt eksempel på at vi må tenke større plass om vi skal åpne marka for alle.Og husk, alt må merkes godt så studentene finner frem. Både på oversiktlige kart og ute i marka. Noen vil si at dette blir for dyrt i dagens sparetid. Når vi tenker oss om, vet vi at det alltid er billigere å forebygge enn å reparere.
God påske!
Arne Blix
sjefredaktør
arne.blix@adresseavisen.no